...eller; 10 ting jeg mestrer.
Dette er litt skummelt, litt flaut, janteloven regjerer i hodet mitt og jeg synes det er vanskelig å fortelle slike ting om meg selv, ofte fordi jeg er redd for å fremstå som selvgod. Sånn er det egentlig ikke, for det er LOV å skryte av seg selv i blant. Det er LOV å fortelle hva man mestrer og hva man får til.

1. Jeg er flink på skolen, lærer raskt og har ikke alt for store problemer med å huske ting. Det gjør slik at jeg ikke må bruke allverdens tid på ting. Det å være flink har ofte vært en byrde for meg (for mye oppmerksomhet som jeg ikke ville ha, krav, prestasjoner), og jeg har mange ganger følt at jeg ikke fortjener å ha "flink" som evne. Det har gjort at mange av disse: "Spør Annika, hun vet." "Annika, du er så flink" har gjort ganske vondt. Det har vært veldig vanskelig for meg, noe svært få mennesker forstår. "Hva er så galt med å være flink?! Du skal jo bare være glad for det!!!" Nei, det er ikke noe galt med å være flink, jeg vil jo gjerne være det også til en viss grad- det er paradoksalt- men allikevel har det vært fryktelig vanskelig for meg. Det tok mange herrens år før jeg klarte å sette pris på denne "flinkheten" min, og fortsatt synes jeg det er vanskelig. Men så er det sånn at den flinkheten min kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg må bare lære meg å akseptere den, sette pris på det, og ta det for det det er. Det er tross alt en god egenskap som kommer godt med i livet.

2. Jeg er ganske god til å reflektere over min egen situasjon, selv når ting er vanskelig. Jeg har innsikt i meg og mitt, og det kommer også godt med. Det hjelper.

3. Jeg mestrer kommunikasjon med andre mennesker. Nei, jeg er kanskje ikke alltid like god til å fortelle om følelsene mine og akkurat hvordan jeg har det her og nå, men jeg får til å snakke med mennesker. Det fikk jeg også bekreftet da jeg var i praksis og tilbrakte mange dager sammen med demente, ei pasientgruppe som kan være veldig vanskelig å kommunisere med. Mange av dem har ikke så mye språk igjen.

4. I blant er jeg god til å formulere meg skriftlig. Sette ord på papiret. Skrive. Selv om et fåtall av blogginnleggene mine kan kalles skriftlige duppeditter av god kvalitet, har jeg mine øyeblikk der jeg produserer tekster som faktisk... ikke er så verst. Det er vanskelig å innrømme. Men... skriving er også noe jeg har lyst til å være flink til og noe jeg gjerne vil mestre, og når man har en slik interesse, er det også litt enklere å utvikle seg.

5. For øyeblikket mestrer jeg også trening. Som folk flest har jeg perioder der jeg rett og slett ikke orker, men akkurat nå har jeg masse energi og overskudd, og jeg får til. Treningen gjør meg godt, det hjelper meg med å få ut masse frustrasjon som jeg bærer på hele tiden og jeg kan bruke raseriet og frustrasjonen til muskelkraft.

6. Jeg får til å spise! Uten å få dårlig samvittighet hele tiden!!! Dette er faktisk det punktet jeg er mest stolt over. Folk flest tenker ikke over maten sånn som mennesker med spiseforstyrrelser gjør, de teller ikke kalorier, er ikke sykelig opptatt av kropp og vekt og alt som hører med når man er spisesyk. De færreste forstår at det går an å være stolt over at man får til å spise, men det er faktisk mulig. Jeg har hatt en periode i livet mitt, der det ikke gikk. Jeg klarte det rett og slett ikke. Det betyr naturligvis ikke at jeg levde på nada og ingenting, men at jeg ikke klarte å få i meg ordentlig mat. Det er vanskelig å spise når man har en dommer i hodet som slår hammeren i bordet hver gang en åpner munnen, når Herr Angst melder sin ankomst i det man åpner munnen og Elefantstemmen skriker i ørene. Det er vanskelig å spise når NEI- lista blir lengre og lengre for hver dag som går, og når det til slutt ikke er noenting igjen som man kan putte i munnen.
Men nå får jeg det altså til, det har jeg for så vidt klart en god stund. Angsten blir mindre desto oftere man gjør noe, og det å spise fire faste måltider om dagen pluss et mellommåltid har ført til at angsten ikke er så sterk lengre. Den er ikke helt borte, jeg er fortsatt redd for en del ting, men det er mye bedre. Jeg har fått til det jeg for noen år siden trodde var umulig.

7. Jeg får til å leve. Jeg får til å være en normal ungdom mellom slagene, til tross for bagasjen. Og det føles så bra! Det føles fantastisk å kaste alle bekymringene på havet, danse seg tullete på et utested en sjelden gang i blant, gå på kino, se på filmer, være sosial, snakke om ungdoms- ting og sånt. Jeg mestrer hverdagen i mye større grad nå enn tidligere i livet. Det er et utrolig stort skritt.

8. Jeg mestrer i større grad enn tidligere å se mine egne behov. Før var jeg 110% sikker på at jeg ikke hadde behov, at jeg ikke var menneskelig (utrolig hva et par sykdommer kan gjøre med en), og at jeg derfor ikke trengte noe. Jeg kunne godt gi andre det de trengte, jeg ville stille opp for alle rundt meg, være der, prestere og innfri krav, men meg selv var ikke så viktig. I dag forstår jeg at jeg er det. Og at jeg ikke kan gi andre så alt for mye, hvis jeg ikke passer godt på meg selv. Har et stort forbedringspotensiale der, men det at jeg har innsett at jeg også trenger noe og noen, gir et godt grunnlag.

9. Jeg mestrer de dårlige dagene uten å ty til selvdestruktive handlinger. Når ting er veldig vanskelig er det forferdelig, det er ingen hemmelighet, men jeg kommer meg igjennom dem. Reiser meg opp når jeg faller, tviholder i minnene fra de gode øyeblikkene og dagene. Tviholder i troen og håpet om bedre dager og bedre tider.

10. Jeg mestrer å ikke være pasient. Det har i grunnen mye med det å mestre livet, å få til det og skulle leve, men likevel. Høsten 2007, hele 2008 og 2009 var preget av en tilværelse som pasient, innleggelser på sykehus, hyppige legetimer etc. Jeg går ikke like ofte til legen lengre. I tillegg har 2010 vært helt fri for innleggelser.  Og vet dere hva? DET GÅR BRA. Jeg får det til på egenhånd (med litt hjelp, naturligvis, men ikke i like stor grad som før). Det hender at jeg en gang i blant savner å bli tatt vare på og lengter etter mindre ansvar, men på sikt vet jeg at jeg ikke synes det er noe særlig. Jeg liker å ha kontrollen i mitt eget liv, jeg liker å være selvstendig og å kunne passe på meg selv.

Jeg får det til. Jeg kjenner at jeg blir litt stolt, veldig glad og litt rørt når jeg tenker på det.