"Jeg liker å arbeide med ungdom," sa hun den første skoledagen. Den ene læreren min, hun med stemmen, hun som snakker, forteller og forklarer på en slik måte med sånne ord som gjør slik at menneskene rundt henne lytter. Hører etter. Autoritet. Gjensidig respekt.

"Trygghet er viktig," sa denne læreren min i løpet av den første skoletimen i dag, før hun presenterte en oppgave som gikk ut på, ja, nettopp det å bli litt tryggere i ei gruppe. Føle seg trygg.
Vi fikk beskjed om å tegne et hus, uten å få vite HVORFOR. "Tegn drømmehuset ditt," sa hun. "Nå sitter sikkert mange av dere med de vanlige tankene og de normale reaksjonene folk ofte får når de blir bedt om å tegne noe. 'Men jeg kan jo ikke tegne', 'det blir så stygt' og andre lignende tanker som dukker opp. Men her er det ingenting som er stygt. Eller feil. Ingenting er feil. DERE er ikke feil." Hun snakket og snakket om både det ene og det andre, ord og setninger som jeg ikke klarer å gjenfortelle på ordentlig. Ikke slik at jeg samtidig greier å formidle hva det hele gjorde med meg.
"Dere er god nok," sa hun. "Man må flytte fokuset fra fint og stygt, og heller fokusere på hva det gjør med en." Det var en påminnelse. God nok. Ikke feil. Jeg er ikke feil. Ikke bare sort og hvitt - se nyansene i ting. Åpne øynene.

"Dere får 10 minutter." Læreren delte ut store, hvite ark i A3 format og satte frem plastbokser med uttallige fargeblyanter i. "Tegn drømmehuset ditt." Drømmehuset?? Jaha, ja... Jeg grep tak i noen fargeblyanter, fant meg en plass innerst inne i en liten krok og ga meg i kast med oppgaven som, etter de 10 minuttene, ble gjennomgått i plenum slik at alle kunne få se hverandres tegninger. Mens vi gikk runden rundt og gjorde et tappert forsøk på å gi hverandre tilbakemeldinger som ikke bare gikk i "fin tegning," snakket denne læreren min om hva hun SÅ i det vi hadde klusjet ned på arkene våre. "Et slott," sa hun da jeg viste frem den mindre kunstneriske tegninga mi. Jeg nikket. Et skjevt slott tegnet med røde streker, uferdig og veldig langt fra noe jeg egentlig ville vært stolt over. Eller vist frem. "Jeg tror du har et slott inne i deg. Et fint slott. Når jeg ser det, tenker jeg at du har mange store drømmer. Og de kommer du til å nå også." Selv om jeg ikke har store problemer med å vises eller høres i mange situasjoner, blir jeg alltid veldig, veldig liten og flau når jeg havner i fokus i slike sammenhenger. Jeg rødmet som en forvirret tenåring midt i puberteten.

Men det var bare en liten bagatell i forhold til det som kom etterpå. Da denne runden med husene var ferdig og alle hadde fått høre både det ene og det andre, kom det en ny oppgave. "Finn en eller flere personer dere beundrer eller ser opp til og skriv ned det dere setter pris på. Ikke spør hvorfor. Bare gjør det."
Greit nok. Det var i grunnen ikke spesielt vanskelig: jeg kjenner så mange mennesker jeg ser opp til av en eller annen grunn. Små ting som gjør slik at jeg synes de er helt fantastiske personer. Jeg skrev ned alt jeg kom på i løpet av de minuttene vi fikk til å gjøre det, og tenkte egentlig ikke så mye over det. Ikke før det var tid for å nok en gang vende tilbake til "fellesskapet".

"Ja, nå skal dere høre her..." sa læreren min og fortsatte med noe i den duren her: "uansett hva man gjør eller ser eller sånn, så tar man det alltid ut fra seg selv. På en eller annen måte. Så det dere egentlig har gjort nå, er å skrive ned det dere setter pris på hos dere selv." Herregud. Jeg synes slike ting er skrekkelig; kanskje ikke så rart med det problemet jeg har for å anerkjenne meg selv. Og verre ble det da vi skulle gå igjennom oppgaven. Alle. Sammen. Da det var min tur, og jeg leste opp det jeg hadde krotet ned på arket, ønsket jeg meg et stort, sort hull i bakken som jeg kunne forsvinne ned i. En ting er å holde slike ting for seg selv, men det å skulle si det slik at alle hører, gir meg en overveldende følelse av skam. Skam fordi demonene trekker i trådene i topplokket, hvisker stygge ord og jobber beinhardt for å overbevise meg om at jeg slettes ikke har noen slike kvaliteter og jeg har i alle fall IKKE lov til å si dem høyt! Absolutt ikke.
Jeg stotret halvkvalt frem ordene mine mens rødmen nok en gang kokte meg levende. Fra hårrøttene til tærne. Helt sikkert. Etterpå, da jeg var ferdig, spurte denne læreren min meg om jeg syntes det passet. Om meg. "Njæææææt....."
"Kan du vedkjenne deg dem?"

Og det var sånn omentrent ved dette punktet her, at klumpen i halsen min vokste seg ordentlig stor og sterk, og det var like før det gikk hull i ballongen. Ja, jeg holdt nesten på å begynne og gråte.
"Jeg må bare si det som det er," hvisket jeg. "Jeg synes dette er fryktelig vanskelig. Jeg synes ikke det er spesielt greit å anerkjenne meg selv. Sitte her, snakke om egenskapene som jeg liker hos andre, men som liksom skal være mine. Nei, det gjør nesten litt vondt." Deretter rødmet jeg enda mer. Ikke bare hadde jeg brutt linjene og snakket om noe som liksom skulle være med på å se meg selv på en litt annen måte - en sak som ikke er spesielt enkel når man har indre demoner som slenger styggeord hele tiden, men jeg hadde OGSÅ fortalt at jeg virkelig ikke syntes det er enkelt. For det er det ikke. Ikke i det hele tatt. Ikke på noen måte.

Det var i alle fall fint da jeg forsto at det var helt okei at jeg hadde det sånn. At jeg tenkte slik. Ikke noe galt med det, folk er forskjellig. Noen synes enkelte ting er enklere enn andre. I denne sammenhengen er jeg ikke blant dem.

*

3.skoledag er over, det er helg og jeg har fått skolebøkene mine. Fri i to hele dager før det braker løs igjen, men akkurat nå synes jeg at det er ganske greit. Greit at jeg skal på skolen igjen på mandag. Jeg er og blir fort sliten, men jeg har gått i dager, uker og måneder - ventet på å komme i gang, få bruke hodet, være med, delta og være UTE sammen med alle andre, så jeg tåler fint å være litt trett. Det går bra.