Det er like morsomt hver gang jeg føler jeg står sånn høvelig plantet på flat jord med begge beina godt på underlaget, kjenner hvordan tilværelsen henger sammen på en eller annen måte, er nesten sikker på at ting begynner å falle på plass, ser litt hvordan skyene gradvis letner og hvordan den gule sola stråler bak skylaget - og tror, helhjertet og intenst, på at NÅ, NÅ begynner kabalen å gå opp. NÅ ordner ting seg. NÅ går det fremover her, ikke noe stress, dette går greit. For all del. Tror, kjenner, vil og ser antydningen til små tegn som  kanskje, kanskje er et ørelite signal på at tilværelsen min ikke er fylt til randen med så mye usikkerhet, tvil og kaos som det jeg ofte får for meg. Det er like morsomt hver gang jeg kommer til det punktet. Og like lite morsomt hver gang det viser seg at tingenes tilstand er så veldig mye lengre unna forestillingene, tankene, fantasiene og ideene mine enn det jeg hadde trodd. Tenkt. Sett for meg. Like lite morsomt hver gang noen av de sikkerhetspålene mine, murklossene jeg sakte bygger hus på, forsvinner under meg og jeg må holde et krampetak i noe annet, bare for å holde meg flytende. Ikke morsomt i det hele tatt.

Mandagen var en slik dag. En av disse dagene som begynner på et passe sted, tar en mindre god u-sving, kjører i helt feil retning og havner til slutt nederst i grøfta. Pang. Krasj. Skakkjørt. Fullstendig ute av balanse. Opp klokken 0600, tre timer(!!!) gym - har aldri vært spesielt glad i gym men det gikk greit allikevel, noen ok skoletimer som gikk ganske så raskt til tross for at vi ikke gjorde noe spennende. Ferdig 1530. Var litt sliten, men formen var fin. Men så, så, vel, deretter begynte den lange aketuren ned en bratt nedoverbakke.
Jeg forlot skolen og området med tre planer: 1.ordne busskort på trafikktriangelen i byen. 2.Handle mat til uka. 3.dra hjem og slappe av. Tre veldig normale og ganske så overkommelige planer som burde la seg gjennomføre uten store problemer. Ting som burde gå veldig greit. Ting som faktisk også gjør nettopp det, om det da ikke kommer 39840238403928092 andre småting som forstyrrer alt sammen. Små duppeditter som lager rot i alt som var i orden, greier som er nok til å legge alle fine følelser og tanker i ruiner. Og noen store ting. Noen ting som opprinnelig er så gigantiske at de tar opp all den plassen som måtte være, men som likevel fortsetter å vokse uavbrutt.

Greit nok. Det var først da jeg gikk av bussen i byen at jeg kjente hvor sliten og utmattet jeg var, men siden jeg var nødt til å få ordnet meg det forbaskede busskortet OG handle MAT slik at jeg hadde noe å spise, kunne jeg ikke sette meg på første og beste buss som går forbi bostedet mitt. Fysisk og psykisk utmattelse gjør noe med kroppen. Og med humøret. Og nei, jeg kan ikke akkurat si at ting ble så mye bedre da jeg oppdaget at det var kø langt UTENFOR ytterdørene til Trafikktriangelen. 45 minutter. Rett opp og ned med en tung gymbag på høyre skulder og en plastikkpose fra spar med tunge skolebøker i, i den venstre hånden. Og mens jeg sto der, i den evinnelige lange køen som aldri så ut til å ta slutt, ringte pappa med en mindre gledelig nyhet. Eller budskap. Eller hva man nå enn skal kalle det for noe. NAV.

Nav og jeg har hatt et, tja, la oss si, greit forhold de siste månedene. Det til tross for at de ikke har svart og kommet med tilbakemeldinger på diverse greier som burde ha gitt respons på for flere evigheter siden. Men i går, etter denne telefonen med min kjære far, ble forholdet litt forandret, ting snudd på hodet og alt fløt ut til en kaotisk masse av tall, papirer, telefoner, katastrofetanker and so on. Alt som hører med. Rett ut av det blå ble en av murklossene mine, en av sikkerhetspålene jeg har under meg, revet bort. Pang. Poof. Alt som hang og som henger igjen nå er et evig stort spørsmålstegn. HVA NÅ DA???? etcetcetc.

Humøret mitt falt naturligvis ekstra langt ned på minusskalaen, og jeg rakk sånn akkurat å få ordnet det busskortet, karre meg igjennom byen med ikke mindre enn 3 tunge bæreposer ettter handlerunden, finne en buss, komme meg inn døren hjemme, og kaste i meg noe mat, før pappa plukket meg opp og tok meg med hjem til dem. Brevlesning, ting, tang, tjohei, fallerei, papirer, tanker, spørsmål, tårer fra min side, litt frustrasjon og en stor dose bekreftelse på at "ANNIKA, DETTE KOMMER TIL Å GÅ BRA. DETTE ORDNER SEG."

Så, slik ståa er nå.... har nav og jeg omentrent gjort det slutt, er jeg evinnelig glad for at jeg IKKE bor i Bergen - det hadde gjort alt enda vanskeligere, jeg er ekstremt bekymret for absolutt alt - men vet at jeg, med litt mamma og pappa -hjelp vil klare meg,  og er jeg overlykkelig over å bo sammen med noen og IKKE alene. Jeg har hatt en skrekkelig ubrukelig samtale som ikke førte noen vei, med en rådgiver jeg neppe kommer til å ta kontakt med igjen, med mindre jeg må,  men fortsetter på skolen med godt mot. Skolen er okei.

Ting er litt rævkjørt. Men jeg er heldig som har mamma og pappa. Jeg er heldig som har Inger og Sunniva å bo sammen med. Jeg er heldig som er såpass fungerende at jeg klarer å takle kaoset på en, ja, litt mer konstruktiv måte enn det jeg hittil har pleid å gjøre. Det kan sikkert også ha noe med samboerne mine. Og foreldrene mine. Ja, jeg tror det er der det ligger. Hadde det ikke vært for dem, nei, da vet jeg ikke.
Og i morgen skal jeg på skoletur i skogen.

Det har i alle fall vært en ganske grei tirsdag. Tross alt.