Det er fint vær, omentrent sommertemperatur, noe som har vært og ofte er mangelvare her i nord. Jeg savner tiden i Bergen, lengter etter de fine dagene som kom og gikk og ikke minst: været, følelsen av sommer og det som var da jeg tilbrakte 14 dager i Sharm El sheikh. Selv om det på mange måter er litt godt å være hjemme, slippe unna pakking, kofferter, flybilletter og sånn, drømmer jeg alltid om å forflytte meg. Og det til tross for at jeg er veldig, veldig klar for å bli værende på et sted. Her. Neida, Tromsø er ikke drømmestedet, men jeg har tatt valget, jeg blir her og da er det ikke så mye annet å gjøre enn å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Sånn er det med det meste.

I går ble jeg liggende ganske lenge i senga før søvnen innhentet meg, og mens jeg lå der, tenkte tanker jeg har tenkt tusen ganger fra før av, dukket det opp både et og annet som jeg i blant glemmer av. Ting man burde huske på. Jeg har et ansvar for meg selv. Ansvar for mitt eget ve og vel; for å gi meg selv en sjanse, gripe dagen, dagene, helsetilstanden min, livskvalitet og for at jeg skal ha det bra. Både med meg selv og alt som er rundt. Livet mitt. Selv om følelsene i blant lever sitt eget liv, humøret svinger som et uvær og kroppen sier stopp, er det opp til meg hva jeg gjør ut av det. Det er ikke lett, men jeg har bestemt meg for at jeg, selv om det hender at dagene er mindre gode, må prøve å gjøre det beste ut av det. Hverken Mørkets Fyrste eller Elefantstemmen kan få lov til å ødelegge det.

Jeg er veldig, veldig sliten for tiden. Det er noe dritt. Når kroppen ikke er helt som den skal, blir det også litt kluss med tankegangen og hodet, og det er fryktelig slitsomt og ikke orke noen verdens ting. Jeg lå på sofaen under det hvite ullteppet i hele går, ventet på at alt plutselig skulle bli bra og sov bort nesten hele dagen. Lenge siden det har vært slik.
Kreativiteten er satt på pause. Ordene kommer ikke på løpende båd som før. Når sant skal sies, har jeg ikke skrevet noe annet enn dagbok og blogginnlegg siden jeg gikk på folkehøgskolen. Siden skrivingen har vært og er en av de viktigste overlevelsesstrategiene mine, en av de mest effektive formene for terapi, er det irriterende. Noen ganger frykter jeg at alt plutselig forsvinner for godt, men av erfaring vet jeg at det retter seg opp igjen etter en periode med absolutt ingenting. Håper det skjer snart.

Ja. Dessuten var førsteinntaket til videregående ferdig i går. Det er fortsatt usikkert om jeg kommer til å ta fag som privatist eller begynne på en vanlig skole som folk flest, men uansett takket jeg ja til plassen jeg har fått.  Helsefagarbeiderfaget på Breivang VGS, en skole jeg egentlig ikke har lyst til å gå på. Jeg gjorde et forsøk på skolegang der i 2006 og både minnene og erfaringene fra den gang er ikke så mye å skryte av. MEN den linja er førstevalget mitt, det som passer best i forhold til hva jeg har lyst til å gjøre videre i livet og hvis jeg bestemmer meg for å ta et ordinært skoleopplegg, får jeg bare svelge de gamle erfaringene, hoppe i det og håpe at alt er annerledes nå. De fleste andre ting er det. 

Mye av den ledige tiden min går til å lese utallige boligannonser på internett. Greit å følge med på hva som finnes, for det er ikke lenge til årets studenter og elever ved videregående inntar byen. Om et par timer skal Inger og jeg dra for å se på ei leilighet. Boligjakt er fryktelig slitsomt og jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til å skrive under en kontrakt, ordne det som må ordnes og være på plass på et sted jeg for håpentlig vis kan bli værende ut skoleåret.