Mandag 19.juli:

Det ser dårlig ut med sommer her i Tromsø. Dager med øsende regn, nordavind - slike dager der ingenting frister mer enn å tilbringe tiden innendørs med tapre forsøk på å få tiden til og gå uten å bli opphengt i alle klokkene som befinner seg rundt omkring i huset. Veggene, datamaskinen, mobilen, armbåndsuret som jeg for øyeblikket har tatt av meg for å forhindre den evige rastløsheten som i perioder er sterkere enn andre. Den gjør meg i dårlig humør. Er det noe jeg virkelig ikke orker, så er det å forsterke følelsen av at tiden står stille. Følelsen av at jeg, i blant, står fast og på stedet hvil uten å bevege meg en millimeter. Det er ikke sant. Jeg er hele tiden i bevegelse, og så lenge jeg ikke vandrer hundrevis av skritt bakover skal jeg være fornøyd. Å kjempe er tålmodighetsarbeid. Ting tar tid. Det gjelder bare å akseptere det, selv om det er vanskelig. Jada. Aksept, aksept, aksept. Dadidadida...

I går hadde jeg heldigvis en av disse okei dagene. Akkurat nå ser det ut til at noe av den tapte energien har kommet tilbake, noe som er fint. Jeg sover i alle fall ikke 14 timer i døgnet, takk og lov, og når det er slik, blir dagene litt mindre vanskelige. Det er også fint. Mørkets Fyrste som har tatt med seg litt bagasje og flyttet inn sammen med meg blir litt mindre dominerende når dagene har lysglimt. Jeg gleder meg veldig til å finne ei leilighet, og selv om jeg alltid må være med, må ta med meg den tunge ryggsekken med alt som har vært og er en del av meg, lever jeg i håpet om at noe vil bli litt annerledes. Selv om alt er forandret, sitter fortsatt mange av opplevelsene og det som en gang har vært i veggene hjemme hos mamma og pappa. Ja, ting har blitt enklere, bedre med årene, men likevel. Minnene er der. De har blitt litt mer tåkelagte i løpet av tiden som har gått, men helt borte er de ikke. Kanskje blir de aldri det. Jeg vet ikke. Erindringer av ting man gjerne ikke vil huske er vanskelige å gravlegge helt. De er en del av historien min og selv om jeg gjerne skulle vært foruten, er det slik det er. Jeg har i det minste lært mye av all dritten. Lærdom er viktig. Senere i livet, når alt for håpentligvis er over, har jeg planer om å bruke det til noe fornuftig. Kanskje får jeg muligheten til å hjelpe noen andre som er i en lignende situasjon som det jeg har vært i. Man vet aldri, men det er lov å håpe. Håpet kan ingen ta fra meg. Det er noe av det viktigste jeg har. 

Uansett. Ting er litt turbulent for tiden, tankene og følelsene lever sitt eget liv, noe som ikke er så greit. Men jeg jobber beinhardt med å holde fast i de nye mestringsstrategiene jeg lærte på Capio. De er i alle fall hundreogørten ganger bedre enn de gamle. De fører aldri til noe bra.

Som jeg skrev tidligere: gårsdagen var en okei dag. Det var veldig fint. Jeg fikk gjort ting jeg har utsatt alt for lenge, som for eksempel å rydde opp i alt rotet som har hopet seg opp på "pikerommet" i løpet av den evige lange sommerferien jeg har hatt, sommerferien som fortsatt ikke er over og som kommer til å vare til 18.august - eller lengre, avhengig av hva jeg kommer til å gjøre. Nav har fortsatt ikke gitt lyd fra seg, så jeg har ikke en fjerneste anelse om hva jeg ender opp med. Men, men. Ikke så mye å gjøre med den saken, annet enn å sende mailer til saksbehandleren som sannsynligvis har ferie. 

Jeg rensket jorbær sammen med lillesøster, hørte ferdig en av de dårligste lydbøkene jeg har hørt om den svenske politimannen som heter Wallander (Henning Mankell) og litt for sent på kvelden satte jeg og lillesøster i gang med et sy - en - kosekompis - prosjekt. Da jeg var ferdig med folkehøgskolen, bestilte jeg i et øyeblikk med inspiransjon og kreativitet en masse greier fra Panduro. Siden kreativiteten etter hvert tok en langvaring pause, åpnet jeg ikke eska før nå. 

Det er ingenting jeg liker bedre enn når jeg igjen får lyst til å bruke hendene mine til å sette sammen diverse merkelige greier.

dette er romvesenet Bob og vennene hans. En veldig enkel kosekompis som passer perfekt for nybegynnere eller barn. Det er i alle fall det det sto i boka.

tegning av flotte mønstre som ikke akkurat fikk rette streker, men 

selvgjort er velgjort. Det er fint med greier som får et personlig preg!!!

jeg smilte litt

Bob har stor nese og skal ha føtter i forskjellig størrelse

bekledningen for tiden er det ingenting å si på

det gjør ikke noe

jeg er innendørs de fleste timene uansett

det ble natt

den skrekkelige lydboka

Bøkene om Wallander er som regel spennende - det synes i alle fall jeg

og selv om jeg ikke er så glad i å lese krim, liker jeg å høre det på lydbøker.

I alle fall hvis de er skikkelig skumle og spennende.

Men denne anbefales virkelig ikke!

Så langt har jeg og Inger vært på leilighetsvisning, ei 4 - roms leilighet.

Hvis vi får tak i ei, noe som ikke er så enkelt, flytter Inger, Sunniva og jeg sammen så snart som mulig.

Jeg ser frem til det. Og jeg gleder meg noe helt vannvittig til å begynne på skolen igjen!!!