søndag

Det gjelder å passe seg for muren.

Jeg har ei lita bok som jeg fikk i 2006, det året Henrik Ibsen hadde vært død i 200 år. Denne boka består av bilder og noen smarte sitater og setninger som får en til å tenke på både det ene og det andre. Blant annet er to sider der det på den ene siden er et bilde av en mann som hopper i fallskjerm fra en skyskraper i en by i USA og på den andre siden kan man bare se litt av byen. Bildet viser hvor langt det ned til avgrunnen. På begge sidene er det tekst: "Du skal dø" - "tanker du burde tenkt før." Da jeg var i Irland kom jeg til å tenke på disse to bildene og skrev en tekst om, ja, det. Sånn omentrent. For noen år siden rev jeg ut noen av arkene i denne boka og tapet dem opp på skapdøren min. Jeg husker ikke lengre hvorfor jeg gjorde det. Kanskje var det fordi mange av disse fikk meg til å tenke på forskjellige ting som kanskje kunne få meg til å reflektere over ting og tang, men jeg vet ikke. Det er ikke så viktig.

Uansett. På et av bildene jeg har klistret på skapdøra mi, er det ei dør på en vegg. Og teksten: "Gå utenom." Ikke noe mer enn det. I dag, her jeg er nå og har vært en stund, tror jeg ikke lengre at man kan gå utenom. Ikke når man prøver å bli frisk og fri fra demoner, Elefantstemmen, Mørkets Fyrste og Herr Angst. Med mindre det er den røde døren med varsellampene i samme farge. Den verken burde eller må man åpne.
Det finnes ingen snarveier eller avstikkere. Velger man å ta dem, er veien tilbake så fryktelig kort og så må man begynne forfra igjen - med mindre man har mistet all håp og tro på at det faktisk er mulig. Hvis det så skulle være tilfelle blir alt mye vanskeligere. Man kan riktig nok bli tvunget eller presset til å gjøre et nytt forsøk, og etter en stund kan noe bli vekket til livet igjen. Noen ganger fungerer det. Ofte gjør det ikke det. Og hvis det ikke skjer, må man nesten vente til man finner ut av det selv. Vente til man kommer til et punkt der man innser at man MÅ gjøre noe med problemet eller problemene for å komme seg videre, for å finne seg selv igjen og for å i det hele tatt ha muligheten til å leve. Sånn var det i alle fall for meg. Dessuten er det umulig å komme seg ut av et firkantet rom med bare en dør, uten å åpne den. Uavhengig om den er låst eller ikke. Er den stengt og forseglet, må man nesten finne nøkkelen eller noe annet for å lukke den opp. Men det går. Det går an. Selv om jeg av og til rygger et skritt tilbake fordi jeg er redd eller engstelig og døren smeller igjen fremfor meg, har jeg likevel nøkkelen i lomma. I løpet av det 1 1/2 året som har gått fra da jeg bestemte meg for at nok var nok, har jeg fått tak i nøkkelen og koden. Nøkkelen ligger i lomma mi og koden inne i hodet. Hva slags redskap jeg må bruke for å åpne den igjen, varierer. En periode på Capio snakket behandleren min mye om denne koden jeg skulle knekke før jeg avsluttet behandlingen der. Etter mye usikkerhet, tanker opp og ned og i mente og litt om og men, greide jeg til slutt å finne ut av det. Jeg var koden. Jeg er koden. Selv om jeg har fått drahjelp til å sette sammen tallmønstre, finne ut av diverse ting og tang, ligger alt her hos meg. Det er bare jeg som kan knekke den fullt og helt. Alene. Siden jeg har forstått det, tar jeg vare på redskapene jeg må bruke for å få opp den forbaskede døren. Det er ikke alltid jeg husker at jeg faktisk har det som skal til, men gang på gang blir jeg minnet på av menneskene rundt meg at det går. Den er ikke låst for alltid. Jeg kommer til å komme meg ut igjen, selv om det av og til ser litt sort ut. Og til slutt, til slutt kommer jeg til å bevege meg så lagt fra dette firkantede rommet og døra at den aldri kommer til å klappe igjen fremfor meg. Takk.

Men noen ganger er jeg fullstendig blind. Jeg ser bare den lukkede døren, jeg ser bare de nakne veggene eller muren eller hva det nå enn måtte være, hører den ekle hviskingen - de fryktelige ordene til Elefantstemmen og gjør ikke annet enn å vri meg i smerte eller, i verste fall, lukke ørene og late som om alt er okei selv om det ikke er det. Det gjelder å passe seg. Hele tiden er jeg på vakt, ser meg rundt og prøver hardt å følge med på hva som skjer. Det er ikke alltid så greit. Det er ikke alltid så okei å innse slike ting selv eller få øye på de røde signalene som varierer i både styrke og kraft. Det er forskjellig, men sånn er det bare. Heldigvis er det aldri for sent å snu. Ikke så lenge man er et levende menneske av kjøtt og blod.

For tiden passer jeg meg for å ikke løpe på muren. Biter meg i leppa for å ikke ta springfart, løpe rett i den harde veggen og slå meg både gul og blå i det jeg ville eller vil treffe den steinharde veggen. Det gjør fryktelig vondt. I alle fall når man ser det selv, noe jeg som regel pleier å gjøre. Heldigvis har jeg ikke hatt et veldig alvorlig sammenstøt med den muren fra da jeg begynte med den behandlingen som fungerte best for meg. Heldigvis.

Jeg prøver for harde livet å trykke på den grønne aksept - knappen. Presse den inn med all muskelkraft jeg måtte ha i armene mine - akseptere at det tar tid. At man må være  tålmodig, ikke gi opp, ikke legge inn årene, ta ordentlige tak og være skipper på egen skute. Akseptere at alt inni og utenpå kroppen min er meg - vi hører sammen og sånn er det bare. Verken mer eller mindre. Akseptere at kroppen har sine signaler, at det er viktig å lytte til den. Sier den at den er sliten, nytter det ikke å peise på. Er man sulten, må man spise. Tørst? Ja, da må man drikke. Jeg prøver å akseptere at kroppen på sett og vis, på en måte, lever "sitt eget liv", og at man ikke kan gjøre så alt for mye med at den samler litt vann, at den tar ting til seg sånn som den føler for, reagerer på diverse greier på den måten som er naturlig for den og overlevelsesinnstinktet. Akkurat som hjernen, blir den også redd. En annen form for angst som ikke kan kureres med endring av tankemønster. Alt kroppen har vært igjennom i løpet av årene, lagres på et magisk vis i alle cellene, blodårene og det som måtte være. Hendene blir kalde hvis det virker riktig. Man får pels hvis underhudsfettet er på null. Holde varmen. Prioritere de viktige organene. Vann: ofte lagre både væske og næring fordi kroppen er redd for å gå i veldig mye minus.

Jeg prøver å akseptere alt. Nei, ting er ikke kritisk på noen som helst måte - for all del, men likevel reagerer kroppen på sin måte selv om ting er sånn passe greit. Sånn er det. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å, jadddaaa, være tålmodig. Ikke så greit, men det er nødvending. Må man så må man.

0 kommentarer:

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive