Ventemodus, ventemodus, ventemodus. 
Hele kroppen min verker - halsen (SPESIELT HALSEN), øynene, hodet, musklene. Alt. I perioder har jeg vært og er plaget med sånne trivelige svimmelanfall, slike som bare plutselig er der og får verden til å snurre, blender øynene med et tåkeslør og gir magen lyst til å vrenge seg. Jeg hadde et slikt i dag. Koselig. Håper virkelig at
jeg er i toppform på søndag; har... totalt 7 timer på fly fremfor meg + noe venting på Gardermoen. Men det går nok greit.

Dessuten fikk jeg meg en overraskelse i formiddag. Mens jeg satt på den stasjonære dataen, spilte The Sims og prøvde febrilsk å la timene gå av seg selv, ringte telefonen. Det viste seg å være et kvinnemenneske som jobber på poliklinikken her i byen!!!!! Selv om hun bare ville vite om jeg hadde en fastlege her og hva den eventuelle legen heter, holdt jeg på å falle av stolen. Tenke seg til. Hvis jeg er heldig, blir det snart orden på saker og ting. Det nytter tydeligvis å purre på både det ene og det andre - gjør man ikke det, blir man muligens stående i evigheter uten å få svar på noen verdens ting.
Ja, og så var jeg hos den nye fastlegen min i går. Det gikk veldig bra og jeg fikk et godt førsteinntrykk av henne, noe som har fryktelig mye å si for meg i slike sammenhenger. Det skal ikke så mye til før jeg mister tillitten til fagfolk/leger/behandlere som skal "hjelpe" på en eller annen måte og når den er borte, vel... da er det vanskelig å hente den frem igjen. Uansett. Denne nye legen min virker foreløpig som ei dame med noe mellom ørene, takk og lov.

Jajajaja. Og ellers er det fint lite. Som sagt er jeg ikke helt i slaget, så.... nå er det vel egentlig bare en ting å gjøre: gjemme seg bort under dyna, trekke ned rullegardinen og stenge verden borte for noen timer.