Hver eneste kveld krøller jeg meg sammen i fosterstilling under dyna i forsøk på å beskytte meg selv mot demonene som kommer i løpet av natten. Beskytte meg mot de vesenene som vil meg vondt. Beskytte meg mot ham, gjengangeren. Det evinnelige spøkelset, det skrekkelige monsteret som virkelig vet hvordan han skal finne små smutthull i hverdagen og forgifte både sjel og sinn med idiotiske, velsmurte og velinnøvde ord og setninger. Han gjør meg redd. Gjenlyden av skosålen som treffer gulvet i det han så fint spankulerer igjennom gangen utenfor rommet mitt får meg til å kveles og lyden av det o' store ingentinget som oppstår i det han stopper utenfor døra mi, skjærer igjennom trommehinnene og spjærer meg opp innvendig. Han trenger ikke si noe; nærværet hans, lydene, luktene er nok til å få meg til å vri meg i smerte.
Det verste av alt er de gangene han begynner å synge lydløst. Den samme sangen, den samme visa, det samme - det er alltid det, aldri noe nytt. Det gamle refrenget som aldri tar slutt. Den gamle plata med hakk i, som alltid står på repeat hvis den først blir satt på. Same old, same old, same old.


Det som i blant er så fryktelig "morsomt" med nedgangstider, er det at man glemmer litt av de gode dagene; de øyeblikkene der man virkelig har vært flink, de ukene man har kjempet tappert, vunnet mange seiere og gått flere mil. Man, i alle fall jeg, har en lei vane med å, i blant, lukke øynene og se innover i stedet for utover. Tenke katastrofetanker i stedet for sunne tanker, hente ufrivllig frem de mindre fine gamle automatiske tankene i stedet for de friske, sunne. Gå rundt i grøten, sette seg litt fast i myra, i stedet for å gå rundt for så og finne nye, mer fruktbare veier.

Jeg vet ikke helt hvordan ting er nå, men det er liksom ikke det at alt i og for seg er så forferdeligskrekkeligelendig. Det er mer en salig blanding av litt lettere oppgitthet, en klæsj sliten, en dose dårlig form, en neve irritabilitet, en dusj med dritt, noen dl visshet om at noe må endres på og diverse udefinerbare måleenheter av ymse greier.
Og kanskje, kanskje er det akkurat det jeg trenger nå. En mindre herlig suppe av kaos for å minne meg selv på hvor vakkert, fantastisk og nydelig livet er de dagene, de ukene, periodene der ting nesten glir av seg selv. Der hverdagens kamper ikke er så store og ikke pågår over lang tid. Der problematikken ikke er så avansert og knutene litt lettere å løse opp i.

For øyeblikket befinner jeg meg midt på slagmarken. Jeg er Svake - Annika og hun er fryktelig bitter.

ja, jøss
akkurat