mandag
Jeg drømmer fortsatt om en mirakelkur.
4/26/2010 11:19:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Da jeg forlot psykologen sist mandag, var jeg sint. Jeg var på nippet til å vende tilbake, gi behandleren min sparken, og takke for meg. Jeg var frustrert fordi jeg, nok en gang, hadde fått høre de skrekkelige ordene som får meg til å føle meg som den største trassungen i verden: "jeg prøver bare å hjelpe deg." I følge tankene mine som henger på halv åtte, er den setninga synonym med: "du er vanskelig." Som jeg har skrevet mange ganger før: er det noe jeg ikke liker å være, så må det være vanskelig. Og spiseforstyrret. Hva som verre er, er kombinasjonen av "vanskelig" og "spiseforstyrret". Noe av det verste som finnes er å være en vanskelig spiseforstyrret.
Det har vært nok en DPS - mandag; en slik mandag der jeg ikke har hatt noe lyst til å gå utenfor skoleområdet - helst ikke utenfor døren på internatet, en slik mandag der jeg ikke finner noe å ha på meg fordi ingenting føles riktig, en slik mandag der jeg synes at posene under øynene er mer blå og større enn vanlig, en mandag der det meste er ganske vanskelig og en av disse dagene der jeg absolutt ikke har lyst til å gå til noen psykolog. Jeg dro likevel.
Hva jeg fikk ut av den, vet jeg ikke. Jeg satt der, rett opp og ned i den blå stolen jeg alltid sitter i, fiklet med en tråd på jakka og så på hvordan viserne på klokka beveget seg umenneskelig sakte. Akkurat som forrige gang, hadde jeg ingenting å si. Jeg hadde glemt hvordan man formulerer seg og alt jeg satt igjen med var et gigantisk "jeg vet ikke," som jeg repeterte gang på gang. Det er lenge siden jeg har vært på "jeg vet ikke"- stadiet, og da jeg satt på kontoret til psykologen min, forsto jeg hvor jeg ligger. Jeg har gått et stort skritt bakover, ramlet ned i gjørma og er tilbake i den store smørja med "jeg vet ikke"-er i forskjellige former, farger og toneleier. "Vet ikke" punktet, det evinnelige stedet der man ikke kan svare på noen av de spørsmålene man får.
"Hva gjør du på fritiden?" Jeg vet ikke. "Fryser du?" Jeg vet ikke. "Hvordan er du sosialt?" Jeg vet ikke. "Er det noe du har lyst til?" Jeg vet ikke. "Er det noe du kan strekke deg etter?" Jeg vet ikke. "Hva tenker du om sommeren?" Jeg vet ikke. Og sånn fortsetter det. I det uendelige.
Og verst av alt, det store spørsmålet som jeg virkelig ønsker jeg kunne svare på: "Hvordan har du det?" Jeg vet ikke.
Det har vært nok en DPS - mandag; en slik mandag der jeg ikke har hatt noe lyst til å gå utenfor skoleområdet - helst ikke utenfor døren på internatet, en slik mandag der jeg ikke finner noe å ha på meg fordi ingenting føles riktig, en slik mandag der jeg synes at posene under øynene er mer blå og større enn vanlig, en mandag der det meste er ganske vanskelig og en av disse dagene der jeg absolutt ikke har lyst til å gå til noen psykolog. Jeg dro likevel.
Hva jeg fikk ut av den, vet jeg ikke. Jeg satt der, rett opp og ned i den blå stolen jeg alltid sitter i, fiklet med en tråd på jakka og så på hvordan viserne på klokka beveget seg umenneskelig sakte. Akkurat som forrige gang, hadde jeg ingenting å si. Jeg hadde glemt hvordan man formulerer seg og alt jeg satt igjen med var et gigantisk "jeg vet ikke," som jeg repeterte gang på gang. Det er lenge siden jeg har vært på "jeg vet ikke"- stadiet, og da jeg satt på kontoret til psykologen min, forsto jeg hvor jeg ligger. Jeg har gått et stort skritt bakover, ramlet ned i gjørma og er tilbake i den store smørja med "jeg vet ikke"-er i forskjellige former, farger og toneleier. "Vet ikke" punktet, det evinnelige stedet der man ikke kan svare på noen av de spørsmålene man får.
"Hva gjør du på fritiden?" Jeg vet ikke. "Fryser du?" Jeg vet ikke. "Hvordan er du sosialt?" Jeg vet ikke. "Er det noe du har lyst til?" Jeg vet ikke. "Er det noe du kan strekke deg etter?" Jeg vet ikke. "Hva tenker du om sommeren?" Jeg vet ikke. Og sånn fortsetter det. I det uendelige.
Og verst av alt, det store spørsmålet som jeg virkelig ønsker jeg kunne svare på: "Hvordan har du det?" Jeg vet ikke.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Er du sikker på at det ikke bare er dagen i dag som er i "jeg vet ikke" modus? Hvis alt annet i dag har vært en sånn frustrasjonsdag,så påvirker det jo samtalen du hadde i dag også...
Håper det er tilfellet,sånn at du kanskje klarer å tenke gjennom ting fra timen i etterkant,og kanskje klarer å snakke mer om det neste gang.
Håper dagen i morgen blir en god dag.
klem <3
Hey you. Her er min spekulative teori ut i fra det hva har lest på bloggen din, men som muligens er helt på jordet. Arrester meg om nødvendig! ;) Jeg overser spiseforstyrrelsen og fokuserer på det jeg oppfatter som generell underliggende angst/depresjon. Du er urolig, fordi det er endringer på gang. Du vet ikke hva fremtiden vil bringe, du har ikke kontroll, altså vet du ikke hvordan du har det heller. Hvis du hadde visst akkurat hva du skulle (og gledet deg til) i høst, og hvordan det kom til å gå, tror jeg du hadde vært mye lettere til sinns. Jeg sier deg bare: ta én dag av gangen. Fremtiden kommer uansett, og vi vet aldri hva den bringer. Husk: "Everything is going to be okay in the end. If it's not okay, it's not the end." Jeg er sikker på at du kommer til å få tatt videregående ferdig (når og på hvilken måte er irrelevant, du kommer dit tilslutt), og jeg håper du kommer til å begynne på psykologistudier og bli en knakende dyktig psykolog en dag. Ikke bry deg så mye om hvilken vei du skal gå, når, hva, hvordan, du kommer frem på den ene eller andre måten, og i mens skal du fokusere på de små og store gleder én dag av gangen. Leve her og nå. Ikke ha dårlig tid. Gi deg selv lov til å hvile på veien og ta pauser. Om du er redd for å velge feil vei fremover eller mislykkes, må du bare tenke at ingen omveier er bortkastet, man lærer noe uansett. Vi lærer kanskje mest av våre feil. Jeg kunne preket i all evighet, og det høres kanskje ut som jeg tror det er lett, men jeg har gått den lange og tunge veien, så jeg vet det ikke er det. Jeg har også funnet ut at nesten alt er mulig. Du kan klare hva du vil Annika, du har både den viljen, motet, intelligensen og hjertet som du trenger for å ha en god og lærerik reise gjennom livet. (De vonde tingene på veien er også gode på sin måte, for de lærer oss mye om oss selv og andre, om empati, forståelse, utholdenhet, og mye mer, vi vokser jo i motgang.) Veldig pompøst og fullt av klisjéer dette, men jeg ville minne deg på disse tingene som du sikkert er klar over likevel. Husk vi klatrer stigen to trinn opp og ett trinn ned, to trinn opp, og ett trinn ned. Vi får ofte tilbakefall, men sakte men sikkert går vi oppover. Ta vare ~
Takk for fine kommentarer :)
Anonym: Du er ikke helt på jordet. Jeg har slitt (og sliter fortsatt) med depresjoner og angst i flere år.
Jeg prøver å ta en dag av gangen, men det er ikke alltid så enkelt. For håpentligvis kommer jeg nok i mål med alt sammen til slutt. Jeg må bare lære meg å være tålmodig og huske på at ting tar tid.
Tusen takk for en fin kommentar! Jeg setter stor pris på at du har tatt deg tid til å skrive til meg.