Noen kvelder legger jeg meg så sent at jeg gruer meg til å stå opp dagen etter. Noen dager er så lite gode at jeg ikke føler for å høre vekkerklokken ringe om morningen - bare kaste den i veggen, dra dyna over hodet og grave ansiktet ned i den velkjente, trygge puta som alltid er der. Jeg kan ikke fordra disse øyeblikkene der jeg vrir og vender på meg, innbilder meg alle verdens ting og tang som egentlig ikke er noen vits i å tenke og får problemer med å sove bare fordi hodet er fullpakket av tull og tøys.
Heldigvis er dette bare dumme og negative tanker, noe som går over og som regel er alt annerledes når morningen kommer og det nok en gang er tid for å stå opp.
Etter at livet mitt ble vendt på hodet, på en fin måte, har jeg etter hvert begynt å glede meg til å se hva dagene kommer til å føre med seg. Selv om uvissheten for fremtiden fortsatt skremmer meg noe fryktelig, er jeg glad for at jeg har muligheten til å se fremover. I alle fall... ofte.
Selvfølgelig er det ting jeg skulle gitt mye for å slippe unna; de daglige utfordringene, kampene som kommer og går og alt det der, men jeg prøver å huske på at man vokser på dem. Man vokser, man gror og man lærer.

I går snakket jeg i telefonen med ei av de jentene på Capio som jeg ble veldig godt kjent med i løpet av den tiden vi var sammen der, noe som var veldig fint. Hun kommer med så mange gode og kloke ord. Er det noe jeg virkelig setter pris på, så er det når mennesker velger å dele tankene og opplevelsene sine med meg. Spesielt de øyeblikkene som er fine, de hendelsene som er viktige og når en AHA - opplevelse plutselig inntreffer. Hver eneste dag lærer jeg noe nytt, både av mine egne og andres erfaringer og det er så godt å kunne gjøre nettopp det.
I går sa hun, blant annet, til meg (dette er ikke ordrett): "for litt siden opplevde jeg noe spesielt. I det øyeblikket jeg innrømte for meg selv at 'okei, dette er vanskelig. Det er gode dager, det er dårlige dager, det er tider og stunder der man er svak, men det er slik det er', var det som om noe løsnet." Hver gang jeg får være en del av et fint øyeblikk i et annet menneskes historie, blir jeg så rørt at jeg får lyst til å gråte. Noen ganger gjør jeg det også. De små eller store gledene i hverdagen som jeg får være en del av, hjelper meg, minner meg på og får meg til å forstå hvor verdt det er å kjempe seg videre.

På mange måter har det vært en ganske okei dag. Klassen min og jeg har brukt hele skoledagen til å traske rundt i byen, studere mennesker, omgivelser og lignende. Vi skulle skrive om en person; beskrive hvordan vedkommet så ut, hvordan omgivelsene rundt var og hva personen gjorde. Det var morsomt og igjen får jeg lyst til å skrive noe. Kanskje får jeg til noe.
Vi holder fortsatt på med og kommer til å gjøre det frem til vi reiser, å forberede oss til den mye omtalte turen til Irland. I dag var det like før jeg felte noen usle tårer for totalt unødvendige bekymringer.

"Tenk om jeg ikke greier, det tenk om jeg ikke får det til, herregud hva i alle dager gjør jeg da, nei, jeg aner ikke, i så fall kommer jeg til å bli kjempesint og det kan vi ikke ha noe av, jeg vil, jeg skal, jeg må, men tenk hvis, nei, ikke noe hvis, det går ikke, det er bare skal, jeg må, jeg må, jeg må, men jeg er litt redd, kanskje er det lov å være redd og kanskje er det nettopp det som skal til for at jeg virkelig skal fikse dette ordentlig, hva vet vel egentlig jeg, men kanskje er det noe i det, jeg vet ikke, jeg er usikker, men liksom herregud, nei, nå må jeg faktisk ta meg sammen for dette går ikke an, det er undøvendige bekymringer, jeg må slutte, tenke positive tanker for jeg vet jo faktisk ikke helt hvordan det kommer til å bli, og mest sannsynligvis blir det en superfin tur sammen med flotte mennesker og det går nok bra!"

"Du må bare bestemme deg for å klare det. Da gjør du det også," sier de. Ja, det må jeg og jeg har bestemt meg: DET SKAL GÅ BRA. Sykdom eller ikke: det skal bli en bra tur og nå begynner jeg faktisk å glede meg! På ordentlig.