søndag
Loff - søndag.
2/07/2010 10:10:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
0930, søndagsmorgen – skolebygninga.
Jeg tramper inn i spisestua noen minutter på halv ti og er klar for å spise frokost. Siden Bergens Tidene ikke kommer på søndager, har jeg dratt med meg et ny – innkjøpt Sudoku blad slik at jeg kan gjøre halvhjertete forsøk på å sette inn tall i ruter, mens resten av menneskene på bordet mitt ser på det obligatoriske søndagsmorgen - programmet ”Skyland”. ”Det politiske – korrekte barnetv greia som kunne vært bra hvis det bare hadde vært litt annerledes…” Jeg slenger bladet og jakka fra meg på plassen min, trasker inn på kjøkkenet for å hente ei vannmugge, rasker med meg en stor kaffekopp og et glass i samme slengen – før jeg vender nesen mot matbordet. Samme ritual. Samme mønster. Hver eneste morgen. I alle fall nesten.
”…!?!!!”
Så, ja. Der står jeg da, ved den ene siden av bordet der all maten er plassert. Jeg står der, flytter blikket mitt frem og tilbake, myser, stirrer, søker og leter. Noe er annerledes. Noe er ikke sånn som det skal være. Jeg går en runde, snur meg – ser, går tilbake og leter febrilsk. Nei. Brødet er rett og slett forsvunnet. I den ene brødkurven fremfor meg troner det ikke bare et – men fire LOFF, så ferske at de fortsatt er varme. Den andre brødkurven er fylt med rundstykker. Jeg blunker både en og to og tre ganger. Fire, fem, seks. Men neida, det er LOFF der, det er loff, det er loff, ei skjærefjøl, en stor kniv og pålegg. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Akkurat i dag er jeg spesielt glad for at jeg alltid er blant de første: det er utrolig flaut å stå slik, trippe med føttene og lure på hva man i alle verdens navn og rike skal gjøre nå for verden kommer helt sikkert ikke til å fortsette som det skal og da er liksom ja gudene må vite hva. Noen kommer og går, men Annika, Annika består.
Ja, så jeg står der, med øyne så store at de holder på å trille ut av øyehulene sine og ansiktet ser helt sikkert ut som verdens største spørsmålstegn. Jeg er glad for at tanker ikke kan sees eller høres – ikke at jeg helt klarer å få tak i hva jeg tenker, kanskje er det ingenting, for det raser så fort der oppe at jeg holder på å bli helt tullete og jeg håper, jeg håper, jeg håper virkelig ikke det sees på lang vei at jeg… at det ser… nei, jeg håper at jeg bare ser ut som om jeg liksom ikke helt vet om jeg vil ha loff eller rundstykke og er litt usikker på hva jeg skal ha som pålegg. Herregud, ja, la det se sånn ut!
Hva nå da? Jeg kan jo ikke akkurat løpe ut på kjøkkenet: ”HEI DU KOM MED BRØDET! JEG VIL HA BRØD! SKJÆR OPP ET HELT BRØD FORDI JEG ER FULLSTENDIG TETT I PAPPEN!!!!” Nei, det går ikke an. Det blir for dumt. Dette er for dumt. Hallo, jente, hallo. Åh, som jeg ønsker at jeg var som de som plutselig står ved siden av meg og som lurer på hva de har lyst på, fordi alt sammen ser så godt ut. Ja, jeg er helt enig, det ser ikke så verst ut. Ferske bakevarer smaker veldig godt. Spesielt når de fortsatt er varme.
”Hehehe, Annika, du vet heller ikke helt hva du skal ha?” spør ei. Jeg rister på hodet, smiler, hehehehe ’ er litt og smiler litt ekstra. Flott. Jeg ser ikke helt fjern ut her jeg står. Ikke helt. Bare nesten. Bare ”nesten”. Akkurat. Og det er her den indre velkjente samtalen selvfølgelig kommer inn:
”hm?”
”Du hørte meg.”
”?”
”SKJÆR DEG EI SKIVE AV DEN DERRE LOFFEN”
Jeg liker ikke sinte skyttsverger. Jeg skjærer loff og ja, skiva er varm, den lukter godt og myk er den også.
”OG SÅ TAR DU BRUNOST OG SYLTETØY PÅ. FOR DET LIKER DU.”
Til slutt får jeg plassert rumpa på stolen min og har hele sullamitten av kopper, asjetter, penner og diverse rundt meg. Jeg spiser loff med brunost og syltetøy. Og jeg hadde glemt hvor utrolig godt det faktisk er.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Jeg bare digger siste del av innlegget!! Det viser så utrolig mye av hvor langt du er kommet på din reise..
Jeg er stolt over å "kjenne" deg, for du er et stort forbilde, for mange andre enn meg også ;o)
Klem :)
du skriver og skilderer så bra:) Kjenner meg veldig igjen i det der!
Jeg hadde en slik hendelse her i helga. Jentegjengen skulle spise taco, med vanlig kjøttdeig. Noe som stod på "forbudt" lista mi. Men jeg trosset spiseforstyrrelsen og tok en porsjon av kjøttdeigen. Nå er jeg egentlig ganske stolt!:D
Du er flink ! Ble GLAD av å lese, du fortjener det virkelig (: