Det er alltid like interessant for meg å se hva jeg kommer med i løpet av timene på DPS. I løpet av dagene som går før jeg har time pleier jeg å tenke "det burde jeg snakke om. Og det også, kanskje...", men i det dagen kommer og jeg går inn dørene på Bjørgvin DPS, har alle tankene forsuvnnet. Alt er borte. Jeg burde bli flinkere til å skrive ned de tingene jeg vil ha ut av systemet, men selv etter alle disse evinnelige årene i terapi, kvier jeg meg fortsatt litt for å la behandlere lese ordene mine. Det er egentlig litt dumt: jeg er flinkere å skrive ned hva jeg tenker og hva jeg føler, enn det jeg er til å fortelle dem. Si det høyt.

Ja vel. I dag gikk jeg bare rundt i grøten. Jeg vandret i den forbaskede fortiden som egentlig er over. I alle fall i teorien; årene har forsvunnet, det er tid som har gått, ting som har vært og noe jeg ikke skal tilbake til. Men jeg kan ikke legge skjul på at mye av det henger igjen. Jeg er ikke over fortiden min. Den er fortsatt en veldig, veldig stor del av meg og jeg bærer den med meg. Bagasjen min er tung og selv om det har lettet, selv om jeg sakte men sikkert har klart å kvitte meg med en del av søppelet, er det mange smuler, gamle rester og diverse som ligger der. Ryggsekken min er fortsatt fylt med noen blylodd. De er tunge, men jeg aksepterer det. Det som har vært, det har vært. Jeg kan ikke endre på det. Det eneste jeg kan endre på er fremtiden.

Jeg fortalte om 2006. Hun skrev. Jeg fortalte om 2007. Hun skrev. Jeg fortalte om 2008. Hun skrev sider opp og sider ned som vanlig, noe jeg ikke kan forstå. Jeg kommer så ofte tilbake til de årene og det er jo begrenset hvor mye nytt som kommer frem hver eneste gang. Det er de samme tingene. De samme små detaljene. I blant snakker jeg så mye om fortiden at jeg glemmer nåtiden. Bare for å avbryte, putte inn ting inne i mellom utbryter jeg ofte med et: "dritt. Det er det det hele er. Dritt. Crap."

Psykologen min er ikke den dummeste dama i verden og hver gang jeg hopper innom har hun ei stor, tjukk bok om spiseforstyrrelser liggende på bordet sitt. Det er ikke det at hun ikke kan noe, men den er vissnok fylt med mange smarte behandlings ting og tang og den er sikkert viktig.

"Hvor stor plass vil du si at spiseforstyrrelsen din tar?"

"Vel..."

Ja, hvor stor plass tar den egentlig? Vi snakket litt om det sist jeg var der, og i ettertid har jeg tenkt litt over det. Den tar... større plass enn det jeg tør å innrømme for meg selv. Jeg tror jeg liker å tegne et litt penere bilde for meg selv enn det virkeligheten egentlig er. Pynte litt på den. Lage rosa glasur og sette nonstop på, slik at bildet blir ei sånn fin prinsesse - bursdagskake. Den er der og den krever mye av tiden min, selv om jeg fyller hverdagen med både det ene og det andre. Den stjeler tid; kanskje både fordi jeg jobber hardt, noe som er veldig tidskrevende, og fordi den fortsatt... finnes. Den er ikke død. Den er der og den tar plass i livet mitt. Heldigvis tar den ganske så mye mindre plass enn før, men når jeg virkelig setter meg ned, tenker, snakker om det - forstår jeg at jeg kanskje har mer å jobbe med enn jeg liker å tro. "Neida, den hemmer meg ikke!!" Jo da. Den gjør faktisk det til en viss grad. Jeg må tenke masse for å få det hele til å gå rundt. Jeg må planlegge måltider hvis jeg skal langt av sted, være her og der og over alt en hel dag, jeg må sette sammen, jeg må sørge for å spise nok, jeg må sørge for ditt og jeg må sørge for datt. Jeg må passe på at jeg ikke feiler, jeg må være flink, se opp for skumle tegn, jeg må jobbe med å skru av kalkulatoren, jeg må jobbe med å skifte fil hvis hodet begynner å kverne på helt feile områder, jeg må puste, jeg må - jeg må - jeg må. Så, nei, jeg kan ikke si at spiseforstyrrelsen ikke tar plass.

En ting er å leve relativt "normalt", gjøre de vanlige tingene som mennesker gjør, fungere i hverdagen og sånn, men når det kommer til alt det der ovenfor blir det noe helt annet. Ja, jeg fungerer og ja, jeg er fortsatt hemmet. Jeg kan gå ut, jeg er ikke firkantet, jeg må ikke spise på klokkeslettet, jeg kan variere og alt det der - men... det er fortsatt mange men.

"Ser du at den fortsatt er ganske stor?"

"Ja. Jeg ser det. Jeg ser at den tar større plass enn det jeg har likt og liker å tro. Jeg skjønner det."

"Det at du erkjenner det er veldig, veldig viktig."

Ja, det er vel det. Og når jeg vet, når jeg erkjenner, når jeg forstår, gjør det kanskje noen ting litt lettere. Ordet: "tålmodighet" ligger alltid i bakhodet og pappa sier at det er nøkkelen. Man må være tålmodig. "Husk på at det har gått kort tid, Annika. Kort tid. Du har gjort veldig store endringer og kommet utrolig langt på ikke alt for lang tid. Det virker kanskje som en evighet for deg, men det har ikke gått lang tid." Nei, tatt hele livet i betrakning har det ikke det. Spiseforstyrrelse eller ikke: de siste åtte - ni månedene har vært de beste i hele mitt liv. Sånn omentrent.

Jeg tror kanskje det er denne bedringsfasen som gjør meg så rastløs. Jeg er på jakt etter noe jeg ikke vet hva er. Jeg ønsker å reise rundt hele verden. Jeg har lyst til fryktelig mange ting som jeg aldri har prøvd eller gjort før. Jeg har mange ideer som ikke er reelle i det hele tatt, jeg har planer som er så store at de tar tid før de kan bli noe av på ordentlig, hodet er fullpakket med vil-skal-har lyst - må. Jeg søker, jeg leter, jeg venter - og jeg vet ikke engang hva jeg leter etter eller venter på.

Det dukker nok opp noe. Jeg må bare gi det tid. Ting tar tid. Av og til virker det som det tar en eviiiiighet og vel så det, men jaja, det er i alle fall god utholdenhetstrening for et menneske som meg.

Ja. Ellers har jeg hatt en veldig koselig dag sammen med June. Vi har spist kinamat, snakket masse og sett "Valentine's day" på kino. Den er omentrent like klisjete som tittelen sier, men også veldig søt. En feel good movie.

                                        

og så... har jeg vært på biblioteket.