Noen ganger forsvinner ordene mine før jeg klarer å få tak i dem. Det begynner å bli en stund siden jeg har vært ordentlig kreativ, skrevet det ene diktet etter det andre og brukt flerfoldige timer på å beskrive hvordan dagene mine har vært, hvordan jeg føler og har det og hvordan ting er rundt meg, i dagboka mi. Kreativiteten listet seg ut døren for noen uker siden, lukket den stille igjen etter seg og var borte før jeg klarte å holde den tilbake. Jeg liker det ikke. Spesielt siden alt jeg føler for og alt jeg vil er å gjøre de tingene jeg liker best, uavhengig av de mer eller mindre gode resultatene: holde pennen. Skrive ord. Sitte i mange timer fremfor datamaskinen eller med skriveblokka i fanget og la tiden gå av sted uten å legge merke til det. Det er sånn jeg liker det. Det er slik jeg vil at det skal være. Hele tiden. Akkurat på samme måte som jeg ønsker at Elefantstemmen kan holde kjeft og la meg være alene, på samme måte som jeg ønsker at Mørkets Fyrste bare kan dra sin vei og at det fantes en fantastisk tryllestav som gjorde jobben for en.


Men. Jobben må man gjøre selv. Det er ingen og ingenting som kan gjøre den for meg eller for noen andre. ”Behandlingen her har bare vært begynnelsen. Nå skal du skrive kapitlene i boka de selv.” Det er det jeg skal og det er det jeg skal klare å gjøre. Greie det. Få det til.

Av og til kommer skyttsvergen min innom på morningen, drar av meg dyna og står ved siden av senga mi med en hammer i venstre hånd. Hun er venstrehendt. Gudene må vite hvorfor. På slike dager slår hun meg kraftig i hodet, drar meg opp til frokosten – selv om den sjeldent stort problem fordi jeg liker å spise frokost. Hun sitter ved siden av meg som et slags personal fra Capio, kjefter litt og roser meg. Begge deler er viktig, tror jeg. ”Det er bare tull at du tror brødskivene kan danse. Eller løpe. Det kan de ikke. Og det er ikke så vanskelig å tygge av føttene, bare så du vet det.”

Noen dager må man kjempe litt ekstra. Man må fordi man vet at det er slik det skal være. Jeg jobber fordi jeg skal. Jeg vet hvordan det har vært og hvordan jeg vil at det ikke skal være. Det får briste eller bære – men skal man komme seg igjennom det, så må man stå i stormen. Man har lov til å gråte litt i blant. Det er så mye, så mange ting som skal og må og sånn.

Men det går greit. Det gjør det. Jeg skal til Irland og da må jeg få til. Jeg skal på ferie sammen med jentene og da må jeg i alle fall greie det. Sånn er det. Jeg NEKTER å gå glipp av fantastiske ferier, gode stunder og det som hører livet til bare fordi jeg har en liten drittsykdom.

Ja, ja, og ellers da? Jeg har hatt ei ganske fin helg sammen med lillesøster, familien min i The Sims og i ettermiddag er det litt planlegging ang. sommerferien.

Er det noen som har vært i Egypt eller Tunisia? Erfaringer? Tips?