Scene: Det er mandag. Jeg står på toalettet og vasker hendene i varmt vann; så varmt at hendene mine blir røde og huden svir. Dette er en sånn dag der synet i speilet ikke akkurat er et glansbilde. I dag følger elefantstemmen etter meg. I full desperasjon og frustrasjon river jeg speilet ned fra veggen.


”Stopp! Drittkjerring!” hveser stemmen, den uendelige grusomheten som tygger hjernecellene i biter, stemmen som fremkaller mørkets fyrste og alt det andre tullet som følger med på lasset. Elefantstemmen er en ond diktator som klarer å dra med seg all verdens stakkarslige vesener som egentlig ikke har lyst til å være med på marsjen. ”Jeg er lei for det.” Ja takk, min kjære indre fiende nummer enmillionåttehundreogfemtiseks tusen – jeg vet det. Men det gjør ikke ting bedre. Du er her likevel.

Jeg senker ikke speilet og armene mine skjelver. De er fortsatt ikke spesielt muskuløse. Det er min egen feil selvfølgelig; jeg hater å trene styrke. Sånn er det bare.

”Hva i herrens navn er det du driver med?”

”Du våger ikke å trekke gud inn i dette.”

Elefantstemmen rister på hodet og himler med de bustete øyenbrynene som har grodd sammen for lenge siden. De burde vært ordnet litt på, i alle fall om han vil at invasjonene hans skal gå rette veien. Det pleier å være en fordel å se bra ut i slike situasjoner, men hey, det er dømt til å mislykkes uansett hvor mye man snur og vender på det. Elefantstemmen er og blir grusomt stygg.

”Forbannede drittunge. Det er det du er.”

Takk skal du ha. Takk for at du forteller meg det, takk for at du minner meg på det og takk for at du gjentar deg selv så ofte at jeg nesten begynner å tro på det. Nesten. Heldigvis andre gode mennesker, vesener og hva det nå enn måtte være som forteller meg at jeg er god nok, bra nok og flink nok. Det er de ordene jeg må huske på. Av og til må jeg bare slå meg selv hardt i hodet for å huske på det.

”Vet du ikke at det å knuse speil gir deg syv års ulykke?” sier han. ”Syv år!”

Jeg trekker bare på skuldrene og slipper dritten i gulvet. Det sprekker og faller fra hverandre i tusenvis av skarpe biter. Akkurat slik som et speil vi hadde på en vegg i ei leilighet familien min og jeg bodde i, gjorde for fjorten år siden. Det falt fra veggen en dag jeg og et av søskenbarnene mine lukket ei soveromsdør litt for hardt igjen.

”Tror du ikke jeg holder ut med syv års ulykke?” Jeg ler rått. Syv års ulykke ville ikke vært noen ting om man setter ting i litt perspektiv. Og hva er definisjonen av syv års ulykke? Selv om livet kanskje kommer til å være vondt i syv år til – hvem vet vel hva fremtiden bringer, blir det ikke verre enn det dét har vært. I alle fall ikke om jeg kjemper for det. Det er menneskelig å ha dårlige dager. Det har jeg forstått.

Og sånn går dagene. Det gjelder å stå opp på morningen. Det gjelder å ordne seg sånn at man føler seg litt bedre. Det gjelder å gå opp til frokost og gjøre som man har lært på Capio – trosse demonen på innsiden. Det gjelder å smøre matpakke. Det gjelder å tillate seg selv og smile når noen sier noe morsomt – ting blir ikke bedre av å la være. Det gjelder å åpne den røde matboksen når det blir lunsj. Det gjelder å stoppe, observere, akseptere og la gå. Det gjelder å gjøre diverse aktiviteter, delta på det som skjer selv om man ikke har lyst – ofte opplever man at det kanskje ikke var så ille som man hadde trodd, og plutselig er ting bedre. Det gjelder å slappe av. Det gjelder å sette av tid til seg selv. Det gjelder å lytte til kroppen sin. Det gjelder å sove om nettene og det gjelder å spise. Det gjelder å fortsette kampen. Hver dag. Hver eneste dag.

Fremover, bakover og rundt i tull; men Annika holder middelveien og fortsetter selv om det er hull i alle skoene og de nye gummistøvlene fra Sparkjøp er iskalde. Våte og kalde føtter med gnagsår eller ikke: det nytter ikke å gi opp.