Gårsdagens lykke til:

Det er kveld; mamma og jeg står på kjøkkenet og sier takk for nå, og sees muligens i vinterferien. "Ja, må du passe på deg selv, da. Jobb med maten, gi litt slipp på bremseklossene og kjør på!" sier hun før hun gir meg en klem.
"Det gjør jeg hver dag." svarer jeg, noe som er sant. Jeg er på jobb hver eneste dag. Jeg jobber fulltid og overtid hver dag. 24 timer i døgnet. 7 dager i uka. Det er og blir slitsomt, men sånn er det.

"Du trenger medvind," sier pappa. I blant trenger man medvind.
"Det går fint," sier jeg. "Det går fint. Det går ganske bra med meg, vet du."
"I blant trenger man likevel medvind. For at det skal fortsette."

"Lykke til videre," sier mor (mammas mamma) når vi sier farvel før mamma, pappa, lillesøster og jeg setter oss i bilen for å kjøre hjem fra Narvik.
"Takk, takk" sier jeg.
"Pass på deg selv," sier hun og klemmer meg.
"Jeg jobber med det."
"Ja, lykke til nok en gang. Med... kroppen og alt det."

"Ha det fint, Annika," sier søskenbarn, familie, slekt og venner - når vi også sier farvel før jeg reiser tilbake til Tromsø."
"Takk det samme," smiler jeg, "det var fint å se deg igjen! Håper det ikke blir så lenge til neste gang vi sees."
"Nei, det håper jeg også." de smiler tilbake og så klemmer vi hverandre, vi også.
"Lykke til videre da. Med maten og deg selv. Ta vare på deg!"
"Jeg jobber med saken. Ta vare på deg selv også. Lykke til med studier/jobb/familieliv og så videre."

Det er sånn det er.

Dagens:

Jeg vet ikke hvor kameraet mitt har tatt veien, jeg aner ikke hvor noen bukser har blitt av, jeg har ikke peiling på hvor all verdens andre småting er og likevel er kofferten min fullstappet og veier flere kilo. Garantert mer enn de 15 kiloene man kan ta med seg på et Widerøe fly. Bortsett fra det tror jeg nesten at jeg er ferdigpakket, og uansett må jeg nesten være det. Pappa kommer om noen minutter for å hente meg, for så å kjøre meg til flyplassen.

Jeg har sjekket bankkontoen min flerfoldige ganger, jeg har sett over det ene og det andre, jeg er usikker på om iPoden min har fullt batteri og jeg har sovet mindre enn fem timer i natt. Jeg vet ikke om jeg er klar for å reise, men akkurat det spiller ingen rolle. Om en og en halv time er jeg på vei til Bergen, og jeg har en lang reisevei fremfor meg. Tromsø - Trondheim - Bergen - Hylkje. Det er kveld før jeg kommer frem.

Jeg er litt sliten, som vanlig, men jeg satser på at jeg er full av energi når jeg ankommer skolen i ettermiddag/ kveld. Dessuten gleder jeg meg veldig til å se alle de gode menneskene igjen.
Fredag er det time på DPS og jeg har tenkt massevis på hva jeg skal si, men jeg kommer ikke på noe. Jeg kjenner fortsatt ikke behandleren min så veldig godt og da er det vanskelig. Jeg vet ikke hvordan hun reagerer på det jeg sier, jeg vet ikke helt hva hun pleier å si eller spørre om - det eneste jeg er klar over, er det at hun har lest mye i psykologi- pensumet og liker å skrive ned omentrent alle ord jeg bruker. Det er uvant, men hun er okei. Jeg må bare bli vant til det.