Like før jul skrev jeg etter noen journaler fra tiden som har gått, og i dag fant jeg den første i posthylla mi. Det var fra PPT i Narvik - der jeg tilbrakte omentrent 12 timer hos ei ganske trivelig psykogdame, som spesialiserte seg innenfor dissosiering.
"Å dissosiere vil si å avspalte bevissthetsopplevelser, minner og inntrykk. Dette gjør at en opplever seg selv, eller hendelsen på avstand. Dissosiering er en mestringsstrategi."

Psykologer som spesialiserer seg innenfor et enkelt felt har en merkelig tendens til å lete etter tegn eller signaler etter det de skal bli flinke i, hos pasientene de behandler. Slik var denne psykologen også. "Du dissosierer helt sikkert, Annika," sa hun ofte. Spesielt i samtaler der jeg stirret i veggen uten å si noe. Mennesker flest tar avstand fra ting i blant, rett og slett fordi de ikke orker å forholde seg til enkelte følelser eller hendelser - men det betyr ikke at de lider av en dissosiativ lidelse som det så fint heter når dissosieringen blir sykelig. Dette forekommer ofte hos mennesker som har blitt utsatt for alvorlige traumer en eller annen gang i livet.

Uansett. Denne psykologen var nesten sikker på at jeg hadde en dissosiativ lidelse (????) og at jeg en eller annen gang i livet var blitt utsatt for traumer. Jo da, jeg spaltet vekk følelsene mine og splittet dem opp i all verdens biter og deler - men det var på grunn av spiseforstyrrelsen som dominerte livet mitt og som styrte alle handlingene mine. MEN det betyr ikke at man har en dissosiativ lidelse. Dessuten har jeg aldri blitt utsatt for traumer.

Under en time vi hadde sammen i løpet av høsten 2008 (jeg var veldig anorektisk på den tiden) var hun spesielt opptatt av denne evinnelige dissosieringen sin, traumer og gudene må vite hva. "Ja, nå skal du høre her: De har ei veldig bra avdeling for traumebehandling på Modum Bad."
Alt jeg gjorde var å løfte på øyenbrynene mine, stotret frem noen ord om at det helt sikkert var veldig bra der og sånt for de menneskene som har behov for det - og nok en gang understreket at jeg IKKE hadde et slikt problem. Til tross for at jeg var veldig syk hadde jeg innsikt i sykdommen min, jeg visste forskjellen på ting og tang og på det tidspunktet var jeg fullstendig klar over hva som feilet meg. Selv om jeg ikke kjente den jenta jeg egentlig er, visste relativt mye om meg selv. Jeg hadde ikke noen forbasket dissosiativ lidelse. Jeg var deprimert, usosial og anorektisk. Jeg hadde ikke noe liv. Og det var det.

Alt jeg klarte å tenke på da jeg forlot den timen der, var hvor idiotisk dette med Modum Bad var. For hvem nevner ei avdeling for traumebehandling for en pasient som lider av alvorlig anoreksi - som ikke engang kommer til å få plass der, fordi helsetilstanden er så dårlig?
Nei, si det. Bortsett fra litt dissosieringstull og annet surr, var hun ei okei dame. Hun var ikke så verst å snakke med.

Da jeg leste igjennom den relativt korte journalen min, var det mye av dette dissosieringsopplegget som gikk igjen. Men akkurat det var ikke noe problem. Selv om jeg er på et helt annet sted i dag enn det jeg var høsten 2008, og selv om jeg er klar for å lese gamle journaler - var det ikke så enkelt som jeg hadde trodd det kom til å være. Jeg ble sittende i senga på rommet mitt mens jeg syntes fryktelig synd på denne skapningen som ikke hadde det bra. I blant klarer jeg ikke helt å fortså at dette handler om meg, men det gjør det og sånn er det bare. Heldigvis er det fortid, noe jeg er utrolig glad for.

Ja, dagene går fort og humøret mitt er diverse, varierende og forandrer seg irriterende fort. Så lenge jeg klarer å sette pris på de gode øyeblikkene, de timene som er fine, være sammen med vennene mine, leve, huske på at livet er vakkert og alt det der - går det bra.
I morgen skal jeg til DPS igjen. Det er en uffogæsj dommedag, må man så må man, og så skal jeg ta med meg den gamle journalen min.