mandag
Siste innsjekk.
12/07/2009 11:00:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
I dag er det 11 måneder siden jeg ankom Capio for første gang. Nøyaktig. På dette klokkeslettet for, igjen, 11 måneder siden, lå jeg innpakket i flerfoldige lag med strømpebukser og ulltepper på den sorte skinnsofaen i stua nede i første etasje. Jeg hadde nesten akkurat blitt ferdig med min første middag (og ja, jeg husker hva den besto av) og fått et: "Annika, nå går vi å legger oss på sofaen," etterfulgt av et par hender som holdt meg på ryggen og dyttet meg forsiktig inn de store hvite dørene til oppholdsrommet. "Legg deg ned. Nei, legg deg ordentlig. Ikke sånn. Legg deg på ryggen. Nå skal jeg pakke et teppe rundt deg. Her har du et til. Prøv å slappe av litt." Deretter skrudde dette mennesket som passet på meg, på en cd - spiller og jeg fikk høre Andreas J. Kroese messe om den etterhvert så veldig velkjente SOAL metoden sin. Stopp - observer - aksepter og la gå. La gå.På Capio har vi avspennings/hvilestund etter lunsj og middag.
11 måneder og jeg husker alt. 7.januar 2009. Jeg husker at onkel Ove kjørte mamma og meg til Oslo S. Husker at vi handlet et WOMAN og et Hjemmet på Narvesen før vi gikk ombord på toget. Hvordan jeg tygget på Stimorol Senses (den oransje med tropisk smak) for harde livet og nistirret ut av vinduet - tom for følelser, tom for tanker, tom for hjerneceller, tom for livslyst, livsglede, smil, konsentrasjon, ord, energi og interesser. Tom. Jeg husker at det var noe krøll med toglinjene den dagen og at toget var godt over en halvtime forsinket. Husker at jeg hadde planer om å dra til Capio, si ja for så å dra ned til byen sammen med mamma og begynne opplegget dagen der på. Sånn ble det ikke.
Jeg husker togstasjonen som også kom til å være det eneste stedet jeg fikk se noe av før jeg ble parkert på rom 106 i 1.etasje uten lov til å gå utenfor døren med mindre det var for å ta blodprøver.
Jeg husker inntakssamtalen. Ordene til behandleren min og sjefen på Capio. Hvordan jeg satt der, slafset på tyggegummi til tross for at de alt hadde sagt at slike ting ikke er lov. Jeg husker at jeg avslo da de spurte om jeg ville se mer av huset, og ba meg sette meg utenfor kontoret mens de snakket med mamma - slik at jeg kunne tenke nøye igjennom om jeg ville ha plassen eller takke nei. Jeg gjorde som de sa; jeg satte meg ned men jeg tenkte ikke. Det var ingenting å tenke på.
Jeg husker hvordan jeg plutselig var blitt pasient igjen og fratatt muligheten til å bevege meg. Hvordan de sendte meg rett ned til "fika" (som jeg også husker hva var) sammen med de andre jentene og fikk en næringsdrikk slengt på bordet sammen med mellommåltidet. "Ta henne med ned og gi henne en næringsdrikk i tillegg," sa behandleren min. Jeg sa ingenting.
Jeg husker, jeg husker og jeg husker. Jeg husker sprøytene med b-vitaminer som jeg fikk i rumpa fra de fem første dagene. Blodtrykksmansjetter. Pulskontroller. Blodprøver. Den første desserten. Tårene. Alle de gode klemmene. De fine ordene. Alt.
Og det var alt dette; alle disse tingene, hendelsene som har skjedd, situasjonene som har oppstått og lignende - som jeg tenkte på da jeg satt på bussen fra Gardermoen til Fredrikstad for siste gang. Det virker så lenge siden og samtidig så nært. Elleve måneder. De viktigste i livet mitt. Elleve måneder og alt er forandret. En gang var jeg død. Nå lever jeg.
Det var dårlig med søvn i natt for min del og det til tross for at jeg var fryktelig sliten og trett. Halv ti skrudde jeg av lyset og jeg ble, nok en gang, liggende med øynene igjen i flerfoldige timer uten å sove et sekund. Halv ett begynte den evinnelige se-på-klokka-og-lure-på-når-det-er-på-tide-å-stå-opp runddansen og halv fem var jeg så drittlei at jeg sto opp, pakket ut av en bag og inn i en koffert, tok på meg ansiktet og ryddet rommet en siste gang.
Kvart på seks ravet jeg bortover veien med en tung koffert i den ene hånden og en time senere satt jeg på flybussen på vei til flyplassen.
Det har vært en lang dag. Jeg har spist frokost på flyplassen - fra Narvesen vel og merke, noe som i og for seg er ei utfordring, ventet lenge på et forsinket fly, stresset av sted for å rekke bussen til Fredrikstad - og vel, hey, her er jeg igjen. Tilbake i leiligheta som har fått et nytt mer julete preg siden sist, tilbake sofaen fra IKEA, til glassene fra IKEA og snart plassert i den gode senga, fra... IKEA.
Jeg har hatt en lang samtale med behandleren min selv om jeg egentlig ikke hadde noe å fortelle. Hukommelsen min er så dårlig at jeg ikke kunne svare på hva jeg har gjort i løpet av de ti - tolv dagene jeg har vært i Bergen og hvordan jeg har hatt det.
I morgen er det den siste "dommedagen" min her - den endelige eksamen, og om ikke mange dager får jeg "vitnemålet" fra Capio. En fin liten sak som forteller litt om alt. Hvorfor jeg ble henvist, tilstand da jeg ble henvist, hvordan jeg var da jeg kom, deres vurdering og hvordan ting har utartet seg videre.
Jeg velger å tro at jeg kommer til å bestå eksamen med et relativt godt resultat og vitnemålet, vel, jeg tror ikke jeg kunne klart det bedre enn det jeg har gjort.
Jeg har vært en iherdig elev. Jeg har gjort leksene mine. Jeg har lest på dem. Pugget. Falt. Slått meg. Begynt på nytt. Fortsatt. Møtt opp til alle timene uten å forlate dem før de var ferdige.
Dette er første gangen i mitt liv jeg har gjort noe slikt FOR MEG SELV. Den første gangen JEG har gått inn for å jobbe FOR meg selv. Den første gangen jeg har valgt å gå så og si helt frivillig inn i ei behandling og fullføre den, fordi jeg hadde lyst til å få det bedre - ikke bare fordi jeg ville gjøre mamma og pappa glade.
Nå er det kveld. Jeg må fortsatt finne ut hva jeg skal gi til Capio og til behandleren min når jeg takker for meg, men jeg er tømt for kreativitet. Jeg aner ikke hvordan man sier takk for noe som er så stort som det jeg har fått. Et "takk" er ikke nok til å omfavne alt.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Du kan skrive ut dette blogginnlegget og gje det til Eva :-)
Uansett, masse lykke til!
<3
Jeg er så stolt og imponert over deg. Du har kommet veldig, veldig langt på denne korte tiden. Ære være Capio, men du har jaggu jobba beinhardt, du også :)
Ja, du har vært ekstremt flink!
Jeg er enig med June. Denne teksten sier mer enn tusen blomsterbuketter, eller hva annet man måtte finne på å gi bort.
Når jeg leste den tenkte jeg at DETTE må jo være "vitnemålet"!For uansett hva slags medesisnske vurderinger og diagnoser Capio kommer med, er det jo dette som er den beste beskrivelsen av reisen og seieren :) De kan aldri klare å beskrive det på en like god måte...
Jeg er helt enig med resten av gjengen Annika kjære. Hvis du vil og tørr kan du lese dette høyt i fika'en. Dette er flottere enn en materiell gave, flottere enn noe annet. Som du sa i sted i gangen: Du har fått livet tilbake, du har fått akkurat det du ønsket deg. Du er nydelig vennen min.