.......

"Nei, det gjør ikke så vondt. Men det der..." sier hun, tar en pause og stryker meg på den venstre armen; den samme som hun satt sprøyta i for et øyeblikk siden.
"Det gjør nok litt mer vondt." Hun holder fortsatt hånden sin på armen min i det hun slutter å snakke, og lar blikket hvile på ansiktet mitt. Jeg møter øynene hennes, viker ikke unna, unngår ikke og prøver ikke å skjule hvor overrasket jeg er. Det er evigheter siden jeg har fått høre noe slikt, og selv om det bare er hvite merker igjen, vet jeg at folk fortsatt ser. Jeg vet at de studerer, jeg vet at de tenker og jeg vet at de er fylt til randen med spørsmål de skulle ønske de turde å spørre.
"Det begynner å bli en stund siden, gjør det ikke? Det ser fint ut."
Jeg smiler så bredt jeg klarer og litt til. Jeg smiler med munnen, med kinnene, med nesa, med øynene - hele ansiktet følger med og kroppen også. Jeg smiler med hjertet.
"Det er ganske lenge siden nå og nei... nei det ser ikke så ille ut."

Hun smiler, hun også. "Jeg er helsesøster på en ungdomsskole, skjønner du."
"Mm. Det er en del av oss der," sier jeg, noe som er sant. Ikke bare en del. Mange. "Men det som er så fint, er det at det som regel blir bedre."
Pustepause. "Ting er bedre og det gikk bra til slutt. Jeg trengte noen hender å holde i og noen kraftige spark i baken her og der, men ved hjelp av det, litt stahet, en smule viljestyrke og andre ting ble alt bedre. I blant må man bare gi det tid og være tålmodig."

Hun snakker og snakker og snakker. Hun er nysgjerrig. Spør om alderen min, om hva jeg gjør for tiden og at hun ikke mener å få det til å virke som et kryssforhør. Det gjør hun ikke. Dette er et fint øyeblikk fordi jeg kan se hvor oppriktig interessert hun er i det jeg har å si, fordi jeg kan se hvor stort hjertet hennes er, fordi alle ordene hun sier og handlingene hun gjør viser meg hvor engasjert hun er i ungdommer. Et vakkert øyeblikk fordi jeg, som ikke har møtt dette mennesket før, virkelig kan føle hvor glad hun blir når jeg sier at det går bra med meg.