Det er 5- grader i Bergen i dag og jeg holder på å fryse ihjel selv jeg er innpakket i dunjakka. Er det noe jeg gruer meg til, så er det alle de minusgradene som er meldt i Tromsø til uka. Heldigvis fører minusgrader til noe positivt: det er meldt snø i løpet av helga, så det er jo lov til å håpe at det blir hvit jul i nord.

Tidligere da vi satt på klasserommet spurte den ene læreren min hva vi ønsket oss i julegave. Da det var min tur, hadde jeg ikke lyst til å si noe. Jeg har fått den julegaven jeg har lengtet etter i årevis og som har stått nest øverst på ønskelista mi: å få livet mitt tilbake. Jeg har verdens beste familie, jeg har verdens beste venner og er takknemlig for at jeg har fått hjelp. For meg er det julepressang nok i massevis. Egentlig føler jeg at jeg gjentar meg selv når det kommer til alt det der, men... jeg blir så "svevende" når jeg tenker på det.

Jeg har alle de andre materielle greiene jeg har behov for og litt til. Men... som alle andre måtte jeg selvfølgelig si noe: "Vel... jeg ønsker meg en ekstern hardisk. Datamaskinen min begynner å bli veldig full av bilder, dokumenter og andre greier, så jeg har behov for en."

"Nevn en gave du virkelig er fornøyd med?"

"Gaven til mamma og pappa."

Klokken 12 i formiddag har klassen min den siste øvinga før juleavslutninga og mikrofon - øving. Akkurat det tror jeg ikke vil bli et problem, for jeg har snakket en del i den skrekkelige greia i løpet av de årene som har gått. Jeg håper i alle fall at det ikke blir et problem. Men så er det den forbaska... den juleavslutninga. Jeg får vondt i hjertet bare av å tenke på det, selv om det er fullstendig unødvendig. Det har seg nemlig slik: vi skal alle sammen lese et lite utdrag fra en av de tekstene vi skrev i løpet av linjeukene og er det noe jeg har problemer med, så er det å lese opp ting jeg har skrevet selv og det går bra å lese opp andres skriverier. Det går helt greit å dele ut haugevis med papirer og la andre lese det selv, for så å snakke om det i ettertid. Jeg leser svært sjeldent noe høyt i klassen med mindre en av lærerne mine plutselig kommer med en eller annen tekst, for da har jeg ikke store valget. Det har jeg for så vidt ikke nå heller.

Annika: Autoriteter meg her og autoriteter meg der. Såkalte profesjonelle og kompetente monstre med diplomer, papirer og målebegre. Supermennesker med notatblokker og klikkende penner som gir en skrekkelig gjenlyd i korridorer og rom hele dagen; forstyrrende, ødeleggende og fullstendig frustrerende. Brett har de også; turkise serveringsbrett som de bærer med seg overalt, fylt med medikamenter i alle mulige fargekombinasjoner. Små, runde og ovale saker med forskjellige herlige smaker. Hvite, gule, røde og blå - alt avhengig av hvilke kriterier en oppfyller. Flere av oss, spesielt disse personene som overmenneskene kaller gjengangere, oppfyller minst fem krav for allverdens plager. I alle fall i følge legenes hellige bok, den "O' store analyse- av - ditten - og datten" og ikke minst: de fordømte dødehavsrullene: "Oversikt over smertelige sjelslidelser.

Jeg synes ikke det er spesielt rart at jeg gruer meg. Jeg gruer meg til avslutninga, jeg gruer meg til togturen til Gardermoen for jeg frykter at det vil bli ei iskald natt uten spesielt mye søvn, jeg gruer meg til den lange reiseveien og... ja, jeg vet ikke.

Derimot gleder jeg meg til å kle på meg kjole og pynte meg. Da jeg ble alvorlig syk sluttet jeg å kle meg ordentlig og selv om jeg i blant virkelig prøver, er ikke resultatet alltid så slående.

Jeg håper likevel det blir en bra kveld og jeg krysser fingrene mine for at det kommer til å gå bra.