lørdag
Et følelsesladet farvel.
12/12/2009 09:47:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg er tilbake på skolen og jeg har det ganske bra. Det var fint å spise frokost igjen sammen med vennene mine, godt å se dem igjen og alt som hører med. Det føles bra å være tilbake.
Angående gårdagen klarer jeg ikke å komme med flere ord enn det jeg skriblet ned i dagboka mi i går, så jeg kan like godt skrive noe av det her:
fredag 11.desember 09
RYGGE FLYPLASS
Flyet mitt er over en time forsinket, typisk for dette er ikke dagen for forsinkelser. Øyelokkene mine henger en smule, øynene er relativt tørre og smiken er på "halv åtte". Akkurat nå er jeg så sliten og alt jeg har lyst til er å komme meg tilbake til Bergen og Hylkje, inn på rommet mitt på internatet, lukke døren og gråte alle tårene som jeg har gjort et tappert forsøk på å holde tilbake de siste timene. Det er heldigvis ikke tårer av det vonde slaget. Jeg vil gråte fordi jeg er så takknemlig (dere begynner sikkert å bli smålig lei av det ordet), gråte fordi jeg har fått muligheten til å knytte så sterke bånd til mange av jentene der og jeg velger å tro at jeg har fått venner for livet. Felle tårer for den gleden jeg har inne i meg, styrken jeg bærer med meg på grunn av at folk har tro på at jeg vil klare å stå på egne bein. Andres tro gir meg noe jeg ikke kan beskrive.
Jeg har lyst til å gråte og engangsskyld skal jeg gi meg selv lov til det. Deretter skal jeg sove.
Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, det er så mange ting og skrive om og samtidig ingen ord som kan forklare hvordan jeg føler meg. Kanskje fordi jeg ikke vet det selv. Hele spekteret av følelser er utløst på samme tid.
På mange måter har dette vært en av de merkeligste og vanskeligste dagene jeg har hatt på veldig lenge. Den kan ikke sammenlignes med alle de vonde tingene som har skjedd hittil i livet mitt, for dette er helt annerledes.
Det føles utrolig godt å ha takket for meg, selv om det kommer til å bli litt rart. Jeg har vært der i et år, og da jeg kom i januar trodde jeg at jeg ville være ferdig til sommeren. Der tok jeg feil. Jeg har blitt slengt hit og dit mer eller mindre i to år, og nå er jeg drittlei av sykehus, haugevis med blodprøver og legetimer, hundreogørten mennesker i psykiatrien som mente at jeg var dømt til å... være en taper og innleggelser. Jeg skal gjøre mitt beste for å slippe unna det igjen. Aldri mer. Ellers takk.
Jeg tenkte ingenting i morges da jeg sto opp og spiste den siste frokosten sammen med hun jeg er i leiligheten sammen med. Jeg tok den næringsdrikken jeg egentlig skulle tatt til kveldsmaten sånn at jeg fikk i meg begge to før jeg dro her fra. Klapp på skulderen for det.
Mens jeg drev med sminkeprosjektet etter den siste timen med massasje, kom Capio - sjefen opp til meg. Hun takket for alt jeg har gjort for dem, selv om jeg ikke helt forstår hva det er. Det er ikke godt å si hva jeg kan ha bidratt med. Hun snakket og snakket og snakket i det uendelige, noe som var fint. Da jeg kom for første gang var hun den jeg snakket med siden behandleren min var sykemeldt den uka.
Etterpå gikk jeg opp i tredje til den siste timen med behandleren min. Det gikk i ett fra jeg kom inn døren og var en av de beste samtalene jeg har hatt. Jeg fikk høre hva hun tenkte og mente om den tiden som nå er over. Alle de tingene hun ramset opp var fint å høre. Hun takket hun også, for noe jeg heller ikke forstår, og jeg gjorde det samme. Hun hadde lest brevet mitt og... reaksjonen var sterkere for meg enn det jeg hadde trodd det ville være. Så sånn er det.
Under "fika" leste hun det takkebrevet jeg skrev her om dagen, men jeg var ikke tilstedet. Mens alle andre forsynte seg med kaffe og det som ble servert, løp jeg opp i leiligheten og krøp sammen i sofaen med volumet på tven så høyt jeg greide. Bort med lydene nedenfra, bort med stemmen hennes som aldri så ut til å ta slutt og... vekk med alle ansiktene, reaksjoner og alle de andre tingene. Jeg blir alltid så flau når ting jeg har skrevet blir lest opp og presentert for omverdenen.
Da jeg tok farvel med alle før jeg forlot huset på ettermiddagen gråt jeg.
Det vondeste var å si hadet til jentene som jeg har blitt så glad i, de jentene som har betydd (og alltid vil gjøre det) så mye for meg og som har vært en enorm støtte igjennom alle de dagene som har kommet og gått. Selv om det var trist, var det også veldig vakkert.
Av hun ene fikk jeg et armbånd med engler på. "Jeg vil at du skal ha dette. Slik at du kan se på det og huske. Og kanskje kan det være en styrke på de dagene som er vanskelige. Takk, Annika." Jeg vet fortsatt ikke helt hva de takker for.
Da jeg skulle si farvel til behandleren min måtte jeg åpne munnen og si: "Vet du. Dette er så lite kult som det kan bli."
Og så felte jeg et par tårer til.
Men nå er det endelig over. Selv om jeg er skjør og svak, er jeg fylt med så mye kunnskap og styrke som jeg aldri har hatt i hele mitt liv. Dessuten vet jeg at dette ikke er siste gangen jeg ser noen av dem igjen.
En gang kan jeg kanskje bruke den erfaringen jeg har til å hjelpe noen andre som har vært i samme situasjon. Hvis det er mulig.
Angående gårdagen klarer jeg ikke å komme med flere ord enn det jeg skriblet ned i dagboka mi i går, så jeg kan like godt skrive noe av det her:
fredag 11.desember 09
RYGGE FLYPLASS
Flyet mitt er over en time forsinket, typisk for dette er ikke dagen for forsinkelser. Øyelokkene mine henger en smule, øynene er relativt tørre og smiken er på "halv åtte". Akkurat nå er jeg så sliten og alt jeg har lyst til er å komme meg tilbake til Bergen og Hylkje, inn på rommet mitt på internatet, lukke døren og gråte alle tårene som jeg har gjort et tappert forsøk på å holde tilbake de siste timene. Det er heldigvis ikke tårer av det vonde slaget. Jeg vil gråte fordi jeg er så takknemlig (dere begynner sikkert å bli smålig lei av det ordet), gråte fordi jeg har fått muligheten til å knytte så sterke bånd til mange av jentene der og jeg velger å tro at jeg har fått venner for livet. Felle tårer for den gleden jeg har inne i meg, styrken jeg bærer med meg på grunn av at folk har tro på at jeg vil klare å stå på egne bein. Andres tro gir meg noe jeg ikke kan beskrive.
Jeg har lyst til å gråte og engangsskyld skal jeg gi meg selv lov til det. Deretter skal jeg sove.
Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, det er så mange ting og skrive om og samtidig ingen ord som kan forklare hvordan jeg føler meg. Kanskje fordi jeg ikke vet det selv. Hele spekteret av følelser er utløst på samme tid.
På mange måter har dette vært en av de merkeligste og vanskeligste dagene jeg har hatt på veldig lenge. Den kan ikke sammenlignes med alle de vonde tingene som har skjedd hittil i livet mitt, for dette er helt annerledes.
Det føles utrolig godt å ha takket for meg, selv om det kommer til å bli litt rart. Jeg har vært der i et år, og da jeg kom i januar trodde jeg at jeg ville være ferdig til sommeren. Der tok jeg feil. Jeg har blitt slengt hit og dit mer eller mindre i to år, og nå er jeg drittlei av sykehus, haugevis med blodprøver og legetimer, hundreogørten mennesker i psykiatrien som mente at jeg var dømt til å... være en taper og innleggelser. Jeg skal gjøre mitt beste for å slippe unna det igjen. Aldri mer. Ellers takk.
Jeg tenkte ingenting i morges da jeg sto opp og spiste den siste frokosten sammen med hun jeg er i leiligheten sammen med. Jeg tok den næringsdrikken jeg egentlig skulle tatt til kveldsmaten sånn at jeg fikk i meg begge to før jeg dro her fra. Klapp på skulderen for det.
Mens jeg drev med sminkeprosjektet etter den siste timen med massasje, kom Capio - sjefen opp til meg. Hun takket for alt jeg har gjort for dem, selv om jeg ikke helt forstår hva det er. Det er ikke godt å si hva jeg kan ha bidratt med. Hun snakket og snakket og snakket i det uendelige, noe som var fint. Da jeg kom for første gang var hun den jeg snakket med siden behandleren min var sykemeldt den uka.
Etterpå gikk jeg opp i tredje til den siste timen med behandleren min. Det gikk i ett fra jeg kom inn døren og var en av de beste samtalene jeg har hatt. Jeg fikk høre hva hun tenkte og mente om den tiden som nå er over. Alle de tingene hun ramset opp var fint å høre. Hun takket hun også, for noe jeg heller ikke forstår, og jeg gjorde det samme. Hun hadde lest brevet mitt og... reaksjonen var sterkere for meg enn det jeg hadde trodd det ville være. Så sånn er det.
Under "fika" leste hun det takkebrevet jeg skrev her om dagen, men jeg var ikke tilstedet. Mens alle andre forsynte seg med kaffe og det som ble servert, løp jeg opp i leiligheten og krøp sammen i sofaen med volumet på tven så høyt jeg greide. Bort med lydene nedenfra, bort med stemmen hennes som aldri så ut til å ta slutt og... vekk med alle ansiktene, reaksjoner og alle de andre tingene. Jeg blir alltid så flau når ting jeg har skrevet blir lest opp og presentert for omverdenen.
Da jeg tok farvel med alle før jeg forlot huset på ettermiddagen gråt jeg.
Det vondeste var å si hadet til jentene som jeg har blitt så glad i, de jentene som har betydd (og alltid vil gjøre det) så mye for meg og som har vært en enorm støtte igjennom alle de dagene som har kommet og gått. Selv om det var trist, var det også veldig vakkert.
Av hun ene fikk jeg et armbånd med engler på. "Jeg vil at du skal ha dette. Slik at du kan se på det og huske. Og kanskje kan det være en styrke på de dagene som er vanskelige. Takk, Annika." Jeg vet fortsatt ikke helt hva de takker for.
Da jeg skulle si farvel til behandleren min måtte jeg åpne munnen og si: "Vet du. Dette er så lite kult som det kan bli."
Og så felte jeg et par tårer til.
Men nå er det endelig over. Selv om jeg er skjør og svak, er jeg fylt med så mye kunnskap og styrke som jeg aldri har hatt i hele mitt liv. Dessuten vet jeg at dette ikke er siste gangen jeg ser noen av dem igjen.
En gang kan jeg kanskje bruke den erfaringen jeg har til å hjelpe noen andre som har vært i samme situasjon. Hvis det er mulig.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Blir jo rørt selv her.. Har ikke ord :')
Noen tårer er bitre,og andre er gode og livgivende som regnet om våren. Det er slike tårer du gråter.
Det du skriver gjør det lettere å forstå at Capio har så gode resultater. Rollene er ikke ovenfra og ned "behandler/pasient" roller, men likeverdig mennesker som slåss sammen mot det samme målet--det å gi livskreftene overtaket.
Jeg forstår godt at de som arbeider der føler takknemlighet mot deg,for du har også gitt dem det fineste som finnes,varme og menneskelighet.