I går kveld var jeg på en liten "snurr" som jeg så fint kaller det. Det innebærer som regel at jeg får fryktelig mange ideer på en gang, legger meg sent fordi jeg aldri blir trett og våkner tidlig både fordi jeg og kroppen min tror at jeg ikke trenger mer søvn. Og det til tross for at jeg er ganske sliten.
Det verste med å være høyt oppe, er alle tankene som plutselig dukker opp. Sånn som det jeg fikk for meg i natt da jeg lå i senga mi og lurte på hva jeg skulle ta meg til i de neste timene.
"Oi. Jeg er jo frisk," tenkte jeg. "Kjempefrisk!!!! Ja, jeg tror rett og slett at jeg bare skal pakke sammen sakene mine, avslutte behandlingen min i morgen og dra rett tilbake til skolen. Kanskje ringer jeg DPS for å fortelle det, og så er jeg ferdig med terapien."

Der og da virket det fornuftig, til tross for at elefantstemmen, den lumske saken av en spiseforstyrrelse, prikket i bakhodet. Den lo. Da jeg våknet i morges, trodde jeg nesten på det jeg hadde tenkt i gårkveld - men da noen timer hadde gått, forsto jeg plutselig at akkurat det... kanskje ikke var helt sant.

I april hadde jeg de samme tankene. Jeg utsatte returen til Capio med ei uke etter påske, fordi jeg virkelig danset på rosa skyer og mente at jeg kunne spare den uka der til senere. Nei, det var jo ikke noen vits i å bruke uker når man har det fint, noe som for så vidt er sant. Men - selv om man har det okei, betyr ikke det at man er kjempeflink med maten.

Vi snakket om det i samtalen i dag. Det og hundre og ørten forskjellige ting. Det har seg slik at behandleren min har ringt Helse Nord for å høre om jeg kunne få tre ekstra uker før jul, bare sånn i tilfelle, men nei, det gikk ikke. "Det var det jeg sa," sa jeg. "Det var det jeg sa."
Men kanskje er det like greit. Jeg har jo forberedt meg på å si farvel ei stund, og det å skulle være her i strekk frem til jul, vil muligens bare gjøre ting vanskeligere. Ikke vet jeg.

Uansett. Hun kom i alle fall frem til at jeg blir her til onsdag. Jeg må si at jeg har mest lyst til å være på skolen i hele neste uke, men for øyeblikket lar jeg frk. behandler ta noen avgjørelser. Jeg har ingen brukbare argumenter for noe, og jeg orker ikke å diskutere.
"Du må gjøre det og det og det. Og så synes jeg at du skal være her litt sånn og sånn og sånn, og kanskje vi får til det og det og det. Og så er det ganske greit at du er her til onsdag, for jeg tror at det muligens vil være ganske bra for deg."
"Ja vel," sa jeg bare. "Ja vel."

Bortsett fra at jeg gråter og går rundt med en liten klump i magen, går... dagene sin gang. Jeg er alene i leiligheta og det er ikke så veldig morsomt, men muligens nødvendig likevel. Jeg tar ansvar for meg selv. Jeg jobber for meg selv. Jeg biter tennene sammen. Jeg blør innvendig, det gjør vondt, men det er sånn det er. Jeg skulle ønske det gikk bort, men det gjør det ikke. Det tar tid.
"Du må ikke være så utålmodig." sier de alltid. Jeg prøver. Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg kom til å være frisk til sommeren, men der tok jeg feil gitt. Man må ikke gape over for mye. Man må gi det tid.

Følg råd, gjør sånn, fortsett med det.
"Jeg har fulgt alle rådene dine siden jeg kom. I alle fall nesten," sa jeg da jeg og behandleren min snakket om ting som det.
"Du har vært fryktelig flink. Det skal du ha. Du har jobbet beinhardt."

Ja. Jeg har gjort så godt jeg kan og jeg gjør fortsatt det.

Jeg har det fortsatt ikke helt bra. Dessuten regner det utenfor, men det gjør ingenting. Jeg har ikke lyst til å gå ut.