Greit. Nå har jeg ikke vært utenfor dette huset på to dager og nå har jeg fått nok. Ting blir ikke akkurat bedre av å sitte inne i senga eller i den beige sofaen i leiligheta mens jeg fordriver tiden med å trykke på F5 for å se om det har kommet en eller annen ny melding på facebook. Nei, i dag skal jeg ta meg selv i nakken og dra ned til biblioteket eller byen for å få noen nye, sunne og hverdagslige impulser. Det får da være grenser hvor mye man skal dra puta over hodet og sutre for ting som man egentlig burde kommet videre med og lagt bak seg.

"Da jeg hadde vært her sammenhengende over lang tid, var mye av angsten forsvunnet," sa jeg da jeg nok en gang satt på kontoret til behandleren min. "Jeg vet hvordan det må være. Jo mer man spiser ting man er frykter, desto mindre blir man redd for det."

"Nettopp," sa behandleren min og påpekte hvordan ting hadde vært i april. "Du hadde det fint."
Det stemmer. Jeg hadde det nesten strålende; humøret var fryktelig oppe-i-skyene, humørsvigningene var litt mindre fordi jeg hadde utrolig bra effekt av solbærmedisinen min, og ja, ting var egentlig greit, til tross for at jeg måtte jobbe veldig hardt med maten. Jeg hadde det ganske så fint til jeg kom til mai og mørkets fyrste bestemte seg for å komme tilbake. Det var, og er ikke, det at jeg aldri har det BRA, for det har jeg. Jeg har så mange positive ting i livet mitt, og jeg vet å sette pris på det. På gode dager når noen spør meg om hvordan jeg har det, føles det godt å kunne si "jo, takk for at du spør. Jeg har det fint."

Mørkets Fyrste har vært en stor del av livet mitt siden jeg var tretten år. "Du kommer nok til å få tilbakevendene depresjoner ganske lenge," har de fleste behandlerne mine sagt. Ja, det stemmer nok det også. Jeg er sårbar. Disse periodene kommer og går, men til en forandring, varer de ikke så lenge som de pleide å gjøre. Dessuten takler jeg dem og selv om jeg blir så utrolig forferdelig drittlei av hele greia, prøver jeg og akseptere at det er sånn det er. Det gjør det litt lettere å holde fast i de positive tingene. TAKK OG LOV.
Hah. Jeg ler innvendig når jeg tenker på den teite behandleren min som sa, da jeg var på ungdomspsyk. i januar 2008: DU ER KRONISK!

Jeg vant. I blant ønsker jeg at jeg kunne få møte ham i dag, le han midt opp i fleiset og fortelle hvor feil han tok.

Behandleren min og jeg har hatt en fin samtale, til tross for at den var en smule vond. Av og til vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til alle tingene, men... jeg gjør i alle fall så godt jeg kan.
"Jeg tror kanskje du er litt for streng med deg selv. Du biter tennene for hardt sammen."

Det er nettopp det jeg har gjort i et år. Bitt tennene sammen. Jeg måtte forklare at det har vært nødvendig for meg - det var det eneste jeg kunne gjøre for å komme meg igjennom alle disse fasene. Jeg har overlevd. Ja, jeg har faktisk gjort det.

"Nå må du slappe litt av i kjeven din."
Greit. Da skal jeg gjøre det også. Slappe av, selv om jeg ikke føler meg så veldig sliten. Jeg er vissnok det likevel.

Når alt kommer til alt, tror jeg det var bra at jeg kom hit.
I dag gråter jeg ikke. Og selv om jeg ikke har noen planer for helga, skal jeg finne på noe som gjør den okei.


It's time I let you go
So I can be free
And live my life how it should be
No matter how hard it is
I'll be fine without you
Yes I will