"Annika?" sier kurslederen. Stemmen hennes er fryktelig langt unna stolen med blått trekk som jeg sitter sammenkrøllet i. Hodet mitt ligger på knærne mine og nakken gjør vondt. Jeg orker ikke å skifte stilling. Jeg sier ikke noe. Jeg er stum.

"Annika?" sier hun igjen, høyere denne gangen - etterfulgt av et mykt: "Hvor er du?"
Ja, hvor er jeg? Jeg aner ikke. Noen har hengt opp en lapp i panna mi der det står skrevet "Ikke tilstede for øyeblikket. Det kognitive maskineriet er dessverre ute av funskjon." Jeg vet ikke hvem som har skrevet ordene.

Kurslederen veiver den ene hånden fremfor ansiktet mitt i et forsøk på å fange blikket som nistirrer på et punkt et eller annet sted langt borte. I blant gjør jeg sånn. Kobler ut alle funksjoner, distanserer meg fra alt sammen og litt til, og forsvinner på en reise til et eller annet ukjent sted.
Etter noen minutter klarer hun å fange oppmerksomheten min.

"Hvor var du?" spør hun.
"Nei, det er ikke godt å si," mumler jeg mens jeg pirker på den rosa neglelakken som burde vært fjernet for lenge siden. Ja, selvfølgelig blir hun sittende mens hun ser på meg - akkurat slik som resten av kursdeltakerne gjør. Blikkfang. Midtpunktet. Jenta som forsvant.

Etter en stund med fullstendig taushet, kommer de vanlige ordene: "Hva tenker du på akkurat nå?"
Jeg rister på hodet og trekker på skuldrene bare for å understreke at det nå kommer til å komme et veldig velkjent "JEG VET IKKE." Det er ikke helt sant. Som regel tenker jeg alltid på noe, selv om jeg ikke vil.

"Jeg tror du vet."
"Mm... Jeg tenker på at jeg ikke har det så veldig bra."



Det er ikke spesielt greit når man tenker at man egentlig ikke burde klage eller være lei seg for noen slike ting. Ikke spesielt okei å føle at man ikke burde gråte eller være sint over noe når man har vært veldig heldig og fått behandling som fungerer. Det er ikke så veldig fint å være sint på seg selv fordi man tenker at man tar for stor plass, og at noen andre kanskje burde fått den plassen jeg tar i systemet fordi det er folk som ikke får noe. Det føles ikke bra.
Det føles ikke bra å smile når man egentlig vil gråte.
For øyeblikket er jeg fryktelig sårbar; humøret mitt løper fra den ene enden til den andre i rasende fart og bare et lite dytt her og et dytt der setter i gang en prosess jeg ikke liker. Nei, det er nå jeg må trekke frem de kognitive skjemaene mine; fylle ut ting og rydde litt opp i alt kaoset. Sortere papirene i arkivet etter kronologisk rekkefølge, plassere tingene på riktig hylle og brette klærne ordentlig sammen. Orden og system pleier å hjelpe. Hvis man bare gir det et forsøk i stedet for å slenge alt sammen i en søppelpose uten å gi det et forsøk.


Dagen er over og jeg er trett. Akurat nå har jeg det bra. Det er det som er det viktigste.