I det forrige innlegget mitt skrev jeg om de to typene med dårlig samvittighet som dominerer livet mitt.

Jeg vet ikke helt hva som er verst:
Å gjøre ting jeg vet jeg ikke skal eller burde gjøre – eller det å la være å gjøre de tingene jeg er fullstendig klar over at jeg må gjøre. Kanskje sistnevnte, i den sammenhengen som jeg tenkte på i går.
Det hele dreier seg om det med mat og spiseforstyrrelser. Selv om jeg har kommet langt på ganske kort tid, er det fortsatt fryktelig mange ting jeg må rydde opp i.

(nå kommer en fryktelig dårlig metafor):

Man kan tenke på det hele som et sølvtøy som noen får av tanter og onkler til bursdager og jul; slik at man etter hvert får ei fin lita samling som man kan ta med seg videre til voksenlivet. Når man begynner i behandling er man ei sølvskje som har fått støvet ned og fått et grønt ekkelt belegg rundt seg. Sølvet på innsiden som egentlig skulle glinset i dagslyset, er skjult av alt det som ligger rundt. For å få frem det som er vakkert, må man pusse forsiktig. Det tar tid. Akkurat som alle andre ting her i verden.

”Hva er det som opprettholder de problemskapende tankende?” spør de.

”Jeg vet ikke,” svarer jeg, ”jeg vet ikke. Kanskje det kan ha noe med at jeg er litt redd for forsjellige ting, selv om jeg vet at den frykten jeg føler egentlig er dominert av spiseforstyrrelsens redsel til å forsvinne ut av livet mitt. Kanskje er det dét som er problemet. Jeg håper at jeg virkelig klarer å rive i stykker den store delen som er igjen. Den har jo blitt mindre, og for en gangs skyld har skyttsvergen min fått plass inne i meg. Jeg har latt den få det. Men jeg har lyst til at den skal være større. Og jeg har virkelig lyst til å komme til det punktet der jeg finner den koden behandleren min i Fredrikstad snakker om. Det er dit jeg vil. Det er bare det at jeg i blant ikke skjønner helt hvordan jeg skal klare det. Mat er min medisin. Ja, det er greit nok det å skulle spise, for det får jeg til. Jeg klarer å spise de fire hovedmåltidene, jeg klarer å spise mellommåltidet – det lærte jeg meg da jeg var på ungdomspsykiatrisk. Jeg skulle bare ønske jeg slapp disse stemmene som gir meg dårlig samvittighet. Jeg skulle ønske jeg slapp unna denne idiotiske krigen inne i hodet mitt. Krigen mellom det gode og det vonde. Jeg er så splittet. Jeg hater det.

Den ene kommer selvfølgelig når jeg skal spise og har spist, og jeg får en teit idé om at jeg har spist mer enn alle andre. Det er bare tull og det vet jeg. Da kommer skyttsvergen som regel inn, og skriker til meg – og deretter kommer den idiotiske elefantstemmen tilbake og skriker tilbake. I blant blir jeg så sliten av denne krigen at jeg har mest lyst til å sove bort resten av dagen.

Og når elefantstemmen får litt overhånd, forteller meg at jeg ikke trenger å gjøre det eller det – eller spise da eller da, kommer skyttsvergen inn igjen. Hyler tilbake – sier til meg at jeg vet hva jeg må gjøre og at jeg aldri kommer til å bli frisk hvis jeg lytter til monsteret. Etter en stund, klarer jeg som regel å bite tennene sammen. Jeg tror kanskje jeg greier å lytte til henne 90% av gangene, selv om jeg sikkert ikke klarer å spise nok hele tiden. Uansett vet jeg at det hun sier, for ja, hun er ei jente, er riktig. Men igjen, når jeg har gjort det jeg skal, kommer skrikene hans tilbake og kjefter på meg fordi jeg gjør det og det og det.

Det er en idiotisk runddans. Selv om jeg er flink til å spise, jeg kan egentlig være fornøyd med meg selv for at jeg greier å gjøre det og fordi jeg er bedre ernært enn det jeg har vært på årevis, må jeg jobbe med å finne en balanse. Det er så vanskelig når jeg først trør litt utenfor den smale stien og glir litt i gjørma med den ene foten. Det er det jeg må holde meg unna. Jeg har erfart hvor lett det er å trø utenfor med begge føttene.”

De pleier å nikke.
”Du er flink,” pleier de å si, ”klarer du å rose deg selv for det?”
”I blant.”

Men når jeg tenker etter, er jeg stolt over å ha kommet dit jeg er i dag – dårlig samvittighet eller ikke. Jeg har det mye bedre. Jeg jobber og det er verdt alt blodslitet jeg har vært igjennom, og som fortsatt er der. Livet er vakkert.
Jeg må bare huske på ordene til behandleren min i Fredrikstad: ”Du mangler ikke evnen. Du må være tålmodig.”

Ja, jeg må være tålmodig. Ting tar tid.