I går på formiddagen en eller annen gang, før jeg dro til Åsane storsenter, ringte snakkedama mi fra DPS.

"Hei, det er X," sa hun etter at jeg hadde sagt navnet mitt, selv om de som ringer meg som regel vet hva jeg heter.
"Jo, nå skal du høre her... Telefonene som er både her og der har litt problemer, så jeg har dessverre ikke fått tak i avdelingen på Haukeland ennå."

"Åh. Okei," var alt jeg hadde å si til den saken, og det var for så vidt greit. Er det noe jeg har blitt vant til, så er det å får avslag, bli skuffet og ting som det. Jeg forventer ikke at jeg skal få et tilbud der, siden de bare har 12 plasser på dagenheten, og det er ikke akkurat mye. Dessuten... ble jeg mildt sagt SJOKKERT da jeg var innom nettsiden og leste: "Vi har 5 døgnplasser. Behandlingen er som regel mellom 8 - 12 uker." ??????????? !! Ja, man kan jo stille flerfoldige spørsmålstegn med det.

"Det offentlige har et bra tilbud." Jeg hørte politikernes ord og argumenter for å ikke innlemme diverse flere orivate institusjoner inn under "Fritt Sykehusvalg" i det jeg leste det som sto skrevet om behandlingstilbudet. Flotte greier. La oss legge inn en person med en alvorlig spiseforstyrrelse på behandlingsstedet, gi mennesket 8 - 12 uker, og så er pasienten helt sikkert bra nok til å stå på egne føtter. Jajajaj - for det er sånn det er. Er det rart man blir sint? Nei, jeg synes ikke det. Man må være døden nær for at man skal få plass i et system, og de fleste mennesker som skal ha kompetanse tror at poliklinisk behandling fungerer på, for eksempel, en anorektiker. Det gjør som regel ikke det. I alle fall ikke når man er svært syk og ikke klarer å spise selv. En anorektiker har en vilje av stål og når anoreksien har tatt fullstendig overhånd, kaster den syke ofte alle kostlister og matplaner i søpla. Det gjorde i alle fall jeg, og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste.

Uansett.
Det hun sa etterpå var: "Skal vi utsette timen til jeg har fått kontakt med spiseenheten?"
Ja, la oss gjøre det. Selv om man ikke har fått svar på noen telefoner, betyr det ikke at jeg ikke har behov for å ha en ventil der jeg kan lufte noen av tankene mine. Jeg følte meg ganske modig da jeg sa nei. "Jeg vil ha den timen likevel."

Og det får jeg.

Dessuten skal jeg og behandleren min på Capio ordne diverse greier når det gjelder den Haukeland saken. Hun vil gjerne vite hva de skal sende meg til, og det gjør meg trygg og sikker på at hun bryr seg om meg og gjør det som hun kan for å gi meg en eller annen form for behandling når jeg avlsutter behandlingen min der i desember.

Jeg drar tilbake til Fredrikstad på mandag. For nest siste gang. Det føles rart.