Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Som jeg har skrevet tidligere: det var DPS dag i dag. Egentlig var jeg veldig usikker på om det var noe poeng i å dra dit, spesielt med tanke på den telefonen jeg fikk i går. Hele uka har jeg gått rundt med et verkende hjerte og med hodet fullpakket av ting jeg egentlig skulle ha snakket om. Men i dag... når jeg endelig fikk muligheten til å gjøre et forsøk på å tømme systemet, nei, da hadde jeg selvfølgelig ingenting. Så, ja, jeg dro dit med en relativt ekkel magefølelse, satt i den mindre gode sofaen på venterommet, trykket febrilsk på mobilen og ventet på at den unge dama skulle komme for å plukke meg opp.

Da jeg hadde diltet etter henne som en hund inn på kontoret, plassert meg i den vanlige stolen min og hun hadde dratt frem skriveblokka si, begynte det morsomme. Jeg tok til og med av meg jakka for anledningen.

Det hele begynte omentrent slik:
"Ja, Annika.... Nå har jeg hatt en samtale med veilederen min og hun har igjen snakket med en erfaren psykologspesialist."

I dag skulle vi vissnok hoppe over alle de vanlige frasene om hvordan det hadde gått med meg den siste uka, hvordan jeg hadde det i dag, om jeg hadde fylt ut de kognitive skjemaene mine med rundinger, firkanter og trekanter og alt det andre.

For å gjøre en lang historie kort:

Da jeg hadde vært på den første samtalen på DPS i høst, hadde både studenten og veilederen hennes som også er, som det så fint kalles, psykologspesialist - fått inntrykk av at jeg var kommet så langt på vei at jeg bare trengte et par samtaler her og der, fylle ut noen kognitive skjemaer for så å jobbe med noen tanker, og det var det.

Det var nettopp det jeg fryktet da jeg gikk ut fra kontoret den dagen for lenge siden: jeg hadde smilt, jeg hadde snakket mye om alt sammen - slik som jeg alltid gjør første gangen på slike samtaler. Det er lenge siden jeg fant ut at det ikke er noen vits i å holde kjeft. Jeg har valgt å ta i mot hjelp, jeg har valgt å gå i behandling og da får jeg jaggu meg snakke også. Så jeg gjorde det. Jeg snakket på innpust og utpust, smilt så mye at kjevene holdt på å gå ut av ledd og forklarte hvor langt jeg var kommet og blablabla. Det er jo sant at jeg har kommet langt, så det var ikke noen grunn til å skjule det heller.

Jeg hadde en bra dag den dagen og det vistes nok også. Det var i begynnelsen av skoleåret; jeg var i fyr og flamme, fullstendig oppslukt av alle de nye inntrykkene og alt som hører med, overveldet av alle de hyggelige menneskene og alt det der. Er det rart at de trodde jeg var.. nesten frisk? Nei. Jeg synes egentlig ikke det.
Men i løpet av disse månedene som har gått, har både studenten og veilederen hennes forstått noe viktig: jeg er ikke frisk. Jeg trenger å jobbe MED maten, ikke hva som ligger BAK spiseforstyrrelsen.

Så... I dag da jeg satt på kontoret til studenten, sa hun alle de tingene hun har tenkt på og som jeg ikke engang har orket å skrive om. Selv ikke til meg selv.
Hun fortalte at hvis de hadde fortstått hvor jeg egentlig var, ville noen ting vært litt annerledes.

Hun sa at den eneste grunnen til at hun hadde fått meg som pasient, var fordi, de som sagt, trodde at jeg bare trengte litt pratetid og hadde det vært sånn, så hadde en person som var ny i gamet fungert fint.
Jeg skulle ønske det var slik. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde behov for noe mer enn det; at jeg var kommet så langt at det ville holde med å si noen ord her og der, og få utbytte av det. Bare gå inn og ut den døra på DPS nå og da, med et hei, hallo og hade fint. Det hadde vært bra. Men sånn er det dessverre ikke. Virkeligheten er helt annerledes.

Studenten snakket og snakket. Om det ansvaret hun hadde for behandlingen min, og som plutselig var blitt litt mer krevende enn det alle sammen hadde trodd i begynnelsen. Hun snakket om både det ene og det andre, og mens hun pjattet i vei braste denne andre psykologspesialisten inn døren - hun som skulle være veldig erfaren. Og ja, så satt jeg der da, på et rom med to mennesker som stirret på meg fra hver sin kant av rommet. Ei litt eldre dame med en blå perm i armene og ei ung med ei skriveblokk i fanget.

Den eldre dama åpnet munnen nesten med en gang hun kom inn; ramset opp en hel haug med ting og tang, spurte om Capio, om det å skrive matlogg for å registrere at man spiser nok, om vektoppfølging og om alt som hører med det der, om Haukeland, om noen kurs de skulle på for å få videre opplæring, om et samarbeid og om... om... allverdens.
Mens hun snakket i vei om alt for mange ting på en gang, la studenten bort blokka og pennen. Den handlingen sa alt: takk for nå.

Og det var det også.

"Det har vært veldig interessant å jobbe med deg," sa hun før jeg gikk. "Jeg har lært masse, selv om det er viktig at du også får utbytte av det. Du får ha lykke til videre. Jeg har tro på deg!"
"Jo takk. Du får ha lykke til med studiene, da," sa jeg og gikk ut av kontoret hennes for siste gang med et nytt avtalekort i hånden, en time med et fullstendig ukjent menneske.

Nok en ny behandler (to? jeg aner ikke), nok et nytt opplegg og flere nye mennesker å forholde seg til. Samme gamle greia. Det er slitsomt, vanskelig og krevende, men akkurat nå gjør det ikke så mye.

Da psykologen spurte hva jeg trodde jeg trengte mest hjelp til, klarte jeg å si som sant var:
"Jeg er livredd for å få tilbakefall. Jeg er redd for å trø feil. Jeg er skjør. Jeg er usikker. Jeg er ambivalent. Jeg vet hvor lite som skal til for å falle. Jeg har ikke lyst å gå tilbake til å bli hun der som overlevde sultkatastrofen i et U-land. Jeg har ikke lyst til å se ut som hun som rømte fra en konsentrasjonleir. Jeg har ikke lyst til å, igjen, bli hun jenta som folk snur seg etter på gata, bare fordi hun er ekstremt avmagret. Det er grusomt å se blikkene til mennesker i det man går forbi dem, og fortsetter å kjenne hvordan alle blikkene etser hull i klærne mine i det man har passert. Som om de kan se rett igjennom meg. Det er ufyselig. Det er smertefullt å se hvordan folk tar avstand, lar være å gi klemmer fordi de er redd for at jeg skal knekke sammen.

JEG VIL IKKE. Jeg vil ikke bli sett på som "hun anorektikeren" Jeg vil ikke at elefantstemmen skal få raske til seg alle de delene som jeg har kjempet så hardt for. Jeg har ikke lyst til å begynne på nytt med reernæringen. JEG ORKER DET IKKE."

Da så hun på meg og sa: "det skal vi hjelpe deg med."

Jeg kommer ikke til å være helt alene likevel. Nå er jeg ikke så redd for tiden etter jul som det jeg var. Kanskje jeg kan puste igjen.