For en stund siden hadde jeg alltid en sånn greie der jeg, på slutten av hver eneste måned eller i begynnelsen av den neste, skrev et ekstremt kort sammendrag av hvordan ting og tang hadde vært i løpet av de fire ukene som hadde gått. Denne greia dabbet rett og slett av da jeg kom hjem fra ferien i sommer og begynte på skolen igjen. Jeg vet ikke om det kan ha noe med at vi aldri hadde internett på internatet, mangelen på "tid til overs" - eller om det kanskje er den greia med "på Hylkje registrerer man egentlig ikke at dagene går." Det spiller i og for seg ingen rolle.

Så. Here we go:

Nedturer og dårlige ting:
Tidligere i år skrev jeg hele tiden ting som "jeg skjønner at ting ikke kan gå på skinner hele tiden", men når jeg tenker etter er akkurat det ingen nedtur. Det er derimot en OPPTUR når man klarer å forstå slike ting selv.
Jeg klarer ikke helt å se tilbake på hvordan oktober har vært. Ja, jeg har vært nede i mange gjørmehull, og det er kanskje nedturer. Det er nedturer å ta noen snarveier her og der, gi litt etter for elefantstemmen i hodet selv om man vet at det bare forverrer ting. Viten, fornuft og følelser går ikke alltid overens. Jeg har alltid vært i fullstendig ubalanse der.

Selv om jeg helt sikkert kunne skrevet linjer opp og linjer ned om nedturer og negative ting og blablabla, hvis jeg bare tenkte nok etter; er jeg overbevist om at det faktisk er flere oppturer. For hva er egentlig definasjonen av en "nedtur"? Jeg aner ikke. Man drar ikke akkurat på en lang reise ned til flammer og ild, selv om man ikke har plantet flagget på toppen i løpet av de tretti dagene som har forsvunnet.

Livet mitt er en berg- og dalbane. Opp og ned. Ned og opp. Opp og opp. Ned og ned.


Oppturer, gode ting og alt det der:

• Jeg har fylt nitten år. Hvis noen hadde sagt dette til meg for noen år siden hadde jeg ikke trodd på dem: "om seks år, Annika, eller fem, eller fire for den saks skyld, er du nitten år, har det bedre enn noen gang før og du går på skole igjen. Du kommer til å kunne snakke med mennesker på en ordentlig måte uten å måtte smile selv når du har det vondt. Du kommer til å like ting, synes det er okei å stå opp om morningen og du kommer til å synes at det er fint å leve. I alle fall store deler av tiden." Inne i det forskrudde lille hodet mitt var jeg helt sikker på at jeg ikke kom til å bli nitten år. Jeg var redd for å bli voksen. Det er jeg ikke nå lengre.

• Bursdagsfeiring på Capio, som var mye bedre enn jeg trodde den ville bli. Kaffe og gave på senga fra Juni, blomster fra personalet, bursdagssanger, gaver fra jentene og en haug med papirer og ark som skulle settes sammen for så å bli slengt i trynet på de "øvre makter".
  

• Jeg har fått være med på å kjempe for en sak som betyr mye for meg. "Få Capio inn under fritt sykehusvalg." Det er det eneste jeg ønsker meg til jul. Det og at noen skal få oppleve akkurat det samme som jeg har gjort: det er ikke så verst å være levende likevel.
  

• Samtaler med behandleren min. Det er gode ting, det. Ingen mennesker har noen ganger lært meg så mye som det hun har gjort.

• Å gå på kafe helt alene og la den gode stemmen få ta styringen.

• Mamma, pappa og resten av familien min. Som, til tross for at jeg er voksen på papiret, fortsatt orker å ringe til flyselskaper for å bestille billetter til Fredrikstad for meg. Spesielt når jeg ikke orker å gjøre det selv.
  

• Klemmene jeg får hver dag fra vennene mine her.
  
• Og, ja, selvfølgelig, folkene også! Uten dem vet jeg egentlig ikke helt hvordan ting hadde vært.

Jeg kunne garantert skrevet mer enn det der, men jeg orker ikke. Det har vært to lange dager; dager der hodet bare er tomt og svart.

Dessuten har vi hatt en Halloween-feiring-sak her på skolen i kveld og i morgen skal bursdagene til meg og Patrick feires med ei forykende halloween-natt på Hulen.