Ja, og så er jeg tilbake i velkjente Fredrikstad. Ting er ikke forandret her, men det hadde jeg vel egentlig ikke forventet. Det er som om tiden har stått på stedet hvil siden jeg var her i september og sånn er det alltid. Den eneste forandringen jeg kan se, er det som har skjedd med de andre jentene i løpet av den tiden jeg har vært borte - og den er fantastisk. Levende blikk, ordentlige smil og samtaler som ikke går i stå fordi ordene har begynt å komme tilbake igjen. Selv om jeg vet hvor vanskelig og tøft det er - for sånn er det for meg også, er den følelsen jeg får når jeg ser på dem så god at det ikke kan beskrives. Det er liv. Livslyst.

Det var litt vanskeligere å komme tilbake enn det jeg hadde trodd. Jeg var ikke akkurat forberedt på det, men man kan ikke akkurat bestemme seg hvordan ting kommer til å bli på forhånd. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har mange dager igjen av behandlingen her og jeg er nødt til å være 100% tilstedeværende de dagene jeg tilbringer her på huset, selv om det i blant frister å grave seg ned under dyna og ta avstand fra alt sammen. Det er ikke noe poeng i det.

Jobbe. Fokusere. Akseptere. Hoppe inn i ting som er vanskelige. Å utsette de tingene som gjør vondest er bare å forverre alt sammen. Og siden det endelige målet er å bli frisk, må jeg før eller siden måtte gjøre de tingene jeg absolutt ikke har lyst til å gjøre.

I dag er det mandag - og foreløpig går det ganske greit. Siden jeg har tusen "baller" i luften for øyeblikket, har jeg rett og slett ikke tid til å kverne rundt i min egen dritt og stirre i veggen. Selv om man skal leve i "nuet", spesielt når man jobber i en friskhetsprosess, er det å holde på med ting man brenner for, en av de mest effektive metodene for å holde elefantstemmen og annet tull på avstand. Det å kunne fokusere på de tingene som er mye viktigere enn ens egne problemer er noe av det beste som finnes.

For øyeblikket skriver jeg på brev som skal til stortinget på onsdag - og jeg oppfordrer fortsatt alle som har noe de skulle sagt, til å skrive noen ord. Det har begynt å komme noen mailer og ordene som er skrevet ned er så sterke. Vi jobber beinhardt med å få ting ferdig til stortingsbesøket, og selv om jeg er fryktelig sliten (standard) er det verdt det.