torsdag
Torsdag
10/15/2009 09:41:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Hva sier man egentlig når en assisterende rektor eller hva dette mennesket nå enn er, spør hvordan man har det?
Her om dagen (kanskje det var i går) da jeg gikk over den ene plattingen her på skolen, på vei til biblioteket møtte jeg på person X, som altså er en slags rektor. I blant har folk en tendens til å dukke opp på de minst passende tidspunktene - det var iskaldt, jeg hadde ingenting å si og det eneste jeg hadde lyst til var å plassere rumpa på en av de mindre gode stolene der for så å slenge laptopen på fanget.
"Hei Annika!" Sa X. Blid og fornøyd som personen så ut til å være, stoppet X opp og sendte meg et strålende smil. Jeg nikket, presset munnvikene oppover slik at tennene ble synlige for å være et høflig menneske. Det er viktig å være det.
"Hvordan har du det?" Spurte X.
"Bare bra," svarte jeg. "Bare bra."
I blant innbiller jeg meg at dette spørsmålet om hvordan det er, bare er en frase for å vise at man bryr seg på en eller annen måte, eller kanskje ikke det engang. Det er helt vanlig å spørre folk man så vidt kjenner om hvordan de har det, bare fordi det er vanlig. Det er normalt og det er sånn det skal være. Jo da, X gjør nok det; mennesket er et voksent menneske som har valgt å jobbe med ungdom, og da er det i grunnen ganske naturlig å bry seg om de man tilbringer mye tid sammen med.
Men hvordan ville X reagert hvis jeg svarte fra hjertet? Hvordan ville det tatt seg ut? Hva ville reaksjonen til X vært hvis jeg hadde lagt sjela mi å svare på et spørsmål som det?
"Nei, X, nå skal du høre her... Humøret mitt er like stabilt som været i Bergen er til tider, og jeg må si at jeg synes det er ganske så slitsomt. Det har seg nemlig slik at jeg ofte har en slags stemme i hodet. I perioder er den sterkere enn andre og da er ting fryktelig kjipt. Den kaller jeg elefantstemmen og den er slem. Den får meg til å tro at jeg ikke er god nok på noen som helst måte, den får meg til å føle ting som er veldig vanskelige og sånn. Men jeg har også en fin stemme, skytsvergen, og det er denne jeg henter frem når stormene raser som verst. Jeg prøver i alle fall på det, skjønner du."
Det skulle tatt seg ut, det!
Men... Nå mener jeg ikke at "har du det bra?" er et idiotisk spørsmål som man ikke burde stille noen, fordi det er noe av det fineste folk kan gjøre i blant, spesielt mennesker man stoler på. Men likevel.
Det har vært en litt spesiell dag.
Jeg har hatt en av de lengste nettene på lenge, uten spesielt mye søvn, og når jeg står opp etter en slik natt pleier jeg alltid å være oppe i skyene. "Ruset på tretthet," kan man kanskje kalle det. Selvfølgelig kommer det bivirkninger etterhvert som fører til at alt blir helt forferdelig.
Uansett. I formiddag hadde vi besøk av en mann på skolen, Hans Inge Fagervik. Han er artist. Hans Inge holdt et foredrag om vennene han hadde mistet i rus, om det å bli avhengig av alkohol og hardere stoffer, om forskjellige ting og tang; han spilte sanger han har laget og til slutt snakket han om det å være "god nok" og om den svenske prinsessen, Victoria, som slet med spiseforstyrrelser.
"Du er god nok. Det finnes bare en av deg." - Det var slike ord han brukte.
Under hele foredraget kjente jeg hvordan klumpen dunket i halsen og hvordan tårene presset bak øyelokkene. Det var så fint og trist alt sammen, og jeg er sikker på at alt han sa fikk alle og enhver til å tenke. Da han hadde fortalt om Victoria, spiseforstyrrelser og sånt, rant det over. I det foredraget var over og det var tid for lunsj, klarte jeg ikke å holde meg lengre. Det var ikke akkurat verdens lengste tårestrøm, men akkurat der og da var det godt å kaste seg rundt halsen på Siren og bli holdt rundt.
Dessuten har jeg vært på DPS, noe som ikke var så... givende. Spørsmålene hun stiller meg, måten hun sier ting på og... Men jeg prøver å tenke på at hun dama er veldig ung og uerfaren, og at jeg bare må gi det tid. Jeg skal jo bare gå til henne frem til jul, så... nei, jeg vet ikke.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Du må ikke glemme at du går til henne for din egen del. Det er lov å ombestemme seg, det er ingen som skal bli sinte for det. Og det er ikke ditt ansvar å lære opp denne dama, hvor hyggelig hun enn er :) Det er fint hvis det funker, men det er ikke ditt ansvar. Ikke glem det :)
Min nye behandler er også veldig ung, og jeg føler det på samme måte, men som du sier: jeg må bare gi det tid.
Hahah, ja det hadde tatt seg ut..
egentlig hadde det vært litt festlig og sett den andre personens fjes visst man hadde sagt det :'D
Klem <3
Vet du Annika det er for din egen del du går til behandling. Du kan ikke ta ansvar for at en uerfaren behandler skal skaffe seg erfaring.....
Du trenger veileding og støtte der du er nå.
Her har du lov å være egoistisk. Du må faktisk tillate deg å være det fullt ut.
Lykke til hisen m