søndag
Årsakene til hvorfor jeg blogger.
10/04/2009 12:57:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg ofte fått de samme spørsmålene fra flere forskjellige mennesker: Hvorfor blogger du? Hvorfor velger du å skrive om sykdommen din for så å publisere det på internett, slik at tankene og det som skjer med deg blir offentliggjort? Er du ikke redd for å bli stemplet som "hun der med en spiseforstyrrelse?"
Jeg har ofte spurt meg selv om det, og jeg har opptil flere ganger lurt på hvor hensiktsmessig det er. Hvorfor har jeg valgt å gjøre det? Er det noen hensikt i det jeg gjør? Gang på gang kommer jeg frem til nøyaktig de samme svarene:
Jeg blogger fordi jeg fortsatt lever. Jeg blogger fordi jeg vet hvordan det er å ha det så vondt at livet virker uutholdelig.
Jeg skriver om kampen min fordi jeg endelig virkelig har troen på at det går an å bli frisk og komme seg helskinnet igjennom det – og fordi jeg vil vise andre at det går an. Jeg har valgt å fortelle verden om alt det som har vært vondt og hvordan det er å reise seg på beina igjen, selv om det fortsatt er mange vonde dager. Jeg blogger fordi jeg har et håp om at andre skal se at det er mulig. Om alt jeg har lært og det jeg plutselig forstår. Om livet og hvor fint det egentlig er å være levende. Om livslysten som har stått opp fra de døde, om mulighetene som finnes, om ditten og datten. Jeg blogger fordi jeg ikke lengre er redd for det ukjente, noe som forhindrer mange i å starte kampen mot monsteret som har tatt over en selv. Fordi jeg har et bittelite håp om at det kanskje kan være med på å hjelpe andre på en eller annen måte.
Bloggingen har hjulpet meg med å bli mer åpen om spiseforstyrrelsen, det har hjulpet mamma og pappa, flere av vennene mine og andre mennesker til å forstå hva både jeg og andre går igjennom. Og nei, jeg er ikke redd for å få merkelapp som den evige anorektikeren som bare får tilbakefall – fordi jeg har bestemt meg for å bli frisk. Jeg har valgt å bli det, og viljen min, staheten kommer til å hjelpe meg igjennom det. Jeg vet jeg kommer til å bli det til slutt.
For meg er det grunner nok i massevis.
Etiketter:
motivasjon
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
7 kommentarer:
=) <3
Jeg tror det er flere som finner håp i å se at det går fremover med andre! Jeg har tro på deg :)
leser bloggen din fast :)
vil bare si at for meg som sliter med det samme så er det en motivasjon å se at du har klart å komme deg så langt som til nå:)
det gir meg et bevis på at jeg kan klare det også:)
så ja du gir motivasjon til andre:) stå på!!
Jeg er veldig glad for at du blogger. Du gir meg håp om at det går an, det går an å få livet tilbake etter årevis i mørke. Du gir meg tro på at det er verd det. Det er verd det lange, harde kampen, for livet finnes der framme. Så tusen takk! Du gir meg mye ved å blogge. Jeg håper virkelig ikke at du slutter på en stund.
Hele deg er en inspirasjon, Annika. Jeg har funnet mye trøst og inspirasjon og håp i din blogging. Har sagt det noen ganger nå, men kommer til å fortsette å si det!
Er oppriktig glad for at det ser ut til at du trives godt på folkehøgskole og at du vokser i deg selv hver eneste dag.
Jeg kommer aldri til å slutte å tro på deg!
Bloggen din er en kjempe motivasjon for meg! Jeg leser bloggen din jevnlig og følger med! Det er godt å se at andre greier å komme seg ut av den elendigheten man har dratt seg ned i i så mange år! Jeg tror på deg og heier på deg! Stå på videre!
Klem fra meg som også sliter, men har endelig fått ordentlig hjelp! :)
Annika, Min Annika:)
første dagen jeg møtte deg på folkehøgskolen ble jeg så letta. du er en så utrolig varm og hjelpsom person, og jeg hadde ikke klart meg der uten DEG, eller kine. har blitt så glad i dere. bare det at du kom til meg midt på natta for å holde meg i hånda når jeg hadde det vondt får meg til å føle meg veldig trygg. jeg vet jeg har deg der gjennom ting, uansett hva som skjer. du har blitt til en solstråle i livet mitt, og jeg kan nesten ikke vente til jeg ser deg igjen. savner deg såå<3 du har allerede reddet meg med stemmen din fra den andre siden av tunnellen!
Hilsen rom 208:)