Igjen er jeg produktiv, til tross for at jeg fortsatt driver med denne irriterende sceniske greia som for lenge siden har fått meg ned til bunnen og vel så det. Jeg har ikke ord for hvor vanskelig det er å jobbe med noe man aldri har gjort før, og når man i tillegg mister troen på seg selv, ja, da skal det ikke mye til før man nesten gir opp. I blant har jeg virkelig lyst til å rive i stykker alle papirene mine, kaste pennen i veggen og gi opp skrivingen. Det er bare tull, for innerst inne vet jeg at jeg aldri kommer til å gjøre det. Akkurat som pappa, er jeg fryktelig sta og jeg gir meg ikke før jeg får til denne dritten.

Dessuten har jeg to lærere som sier ord og setninger som får meg til å fortsette. I blant er det ikke så mye som skal til; et ord her og et ord der, og så føler man seg plutselig ganske ok igjen.

De siste dagene har humøret vært i ulage, opp og ned i berg-og- dalbaner, noe som er ufordragelig. Følelsene mine er fullstendig kaos; de raser rundt inne i meg som tusen stormer, og som vanlig vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med dem. Heldigvis går det over. Det er godt å vite det.

Timen på DPS gikk bra. Jeg hadde samtale med en psykologi student og ei dame som vissnok var spesialist innenfor ettellerannet - og som vanlig fikk jeg en million spørsmål som jeg måtte svare på. Denne studenten er nesten ferdig utdannet og psykologdama er veilederen hennes. det resulterte i dette:

"Ja, siden X snart er ferdig utdannet og fryktelig interessert i det med spiseforstyrrelser, tenkte jeg at du kunne ha samtale med henne en gang i uka. Jeg kommer selvfølgelig til å være 'bakmann' hele tiden, og følge opp, kanskje være med i noen samtaler og blablabla."

Det er for så vidt greit nok, men det aner meg at jeg kanskje kommer til å bli en informasjonskanin, der jeg lærer dette mennesket om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse (med mindre hun har hatt en selv) slik at hun kan bli bedre i ditten og datten. Likevel gir jeg det en sjanse og så får vi se hva som skjer. Hvis det blir sånn, orker jeg virkelig ikke å betale trehundre kroner for noe jeg ikke får utbytte av.

Jeg tror de mener jeg er i for god stand til å gå i behandling, men der tar de fullstendig feil. Nøyaktig slik som så mange andre.