”Hvorfor fortsetter du å stritte i mot meg når du vet at jeg kommer til å fortsette på samme vis? Du kan ikke vinne, du er for svak,” han snakker høyt, der han vandrer rundt i rommet hvor jeg befinner meg; plukker opp saker og ting, holder dem i hendene sine og studerer dem. Han ser ikke særlig bra ut; håret henger tjafsete nedover skuldrene og jeg antar at det ikke er vasket på ukevis, kanskje månedsvis. Klærne er skitne de også, hullete og ekle. Hele ham er ekkel, roseduften har forsvunnet og den illeluktende eimen ligger som en tåkedis oppunder taket. Jeg får nesten ikke puste.

Selvfølgelig gråter jeg. Jeg hikster høylytt, mens jeg bretter sammen klær, uten å si noe. Det er ikke noe å si, ingen ord som passer for anledningen – ikke at det er noen spesiell situasjon, bare en av disse helt vanlige som oppstår titt og ofte. Klærne blir krøllete og stygge, ingen fine brettekanter og jeg har mest lyst til å rase haugen sammen, for så å begynne på nytt.

”Og hvorfor svarer du meg ikke?” stemmen hans hever seg noen ekstra hakk, og endrer tonefall, for å understreke sinnet og raseriet for de manglende ordene mine. Jeg vender ansiktet mitt bort, orker ikke se på ham, orker ikke møte de gyselige øynene som kommer til å gjennombore mine for så å lage nok et hull i sjelen min. Jeg trenger ikke flere, for jeg aner ikke hvor jeg har gjort av sysakene mine og jeg tror ikke jeg takler et hull til uten å sy sammen noen av de gamle. Da kommer alt til å falle sammen.

”Svar da, kjerring!” Og deretter kommer en regnskur av skjellsord som ikke passer for trykk eller publisering, ord som er så kvalme at det kan få magesekken til å vrenge seg, glass til å knuses og jordskorpen til å briste under føttene.

”Jeg har ikke noen ord som jeg kan gi deg,” mumler jeg etter minutter i taushet, der de eneste lydene som kan høres er den rasende og raske pusten hans, de høye hjerteslagene mine og klær som legges sammen i en haug.

”Neida, selvfølgelig har du ikke det. Du har aldri noen ord som passer i sammenhenger, du har aldri noe du skulle sagt. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor du fortsetter i dette uendelige idiotiske sporet, for du har jo ikke en sjans.” Han puster og peser meg midt opp i fleisen, ånden hans er som pesten selv og jeg er kvalm. Jeg er så kvalm, så kvalm.

Han tramper utålmodig med føttene, vandrer frem og tilbake og velter overende noen småting som ligger på bordet. Jeg skotter bort på ham, og han merker det korte blikket mitt, stanser og stirrer på meg som om han venter på noen magiske ord som kan forklare alt sammen. Han er som en voldelig kjæreste som man ikke kan bli kvitt uten å skifte identitet og få et opphold på et krisesenter. Han truer meg på livet, klasker meg på kinnet og er fryktelig god og kjærlig når det passer ham. Jeg pleide å elske ham før livet mitt falt i grus på ordentlig.

”Vet du,” hvisker jeg, ”jeg pleide faktisk å elske deg.”

”Jeg vet det,” raser stemmen, ”jeg vet at du gjorde det og du gjør det ennå. Det vet jeg.” Dominant, herskende, psykopatisk og grusom.

Jeg svarer ikke på det han sier, det er ikke noen vits fordi regnskuren bare vil komme tilbake. ”Etter alle disse årene med all min oppmerksomhet, all kjærligheten jeg hadde inne i meg, etter timer med sorg og ensomhet bare for å holde på deg, er dette takken jeg får? Er det dette som skal være takk for at jeg har holdt deg levende og gitt deg tak over hodet?” Og, selvfølgelig rister kroppen min av gråt og stemmen blir så svak at den knapt kan høres.

”Pøh,” sier han, ”pisspreik. Det er jeg som har tatt vare på deg. Det er jeg som har reddet deg fra de meningsløse tingene, fra menneskene som ikke forstår. Det er jeg som har gitt deg et liv med mening, noe å strebe etter. Det er jeg, ikke du. Så hvorfor fortsetter du å kjempe når du vet at jeg har rett? Jeg kommer alltid til å finne deg igjen. Alltid.”

”Jeg vil ikke være sammen med deg mer. Det er slutt. Over. Farvel. Dra din vei, og la meg være i fred,” sier jeg, før jeg trasker ned trappa med de femten trinnene og løper inn på badet. Glovarm i kinnene og rød i øynene faller jeg sammen på gulvet og gråter. Det kjennes ut som om hjertet har blitt revet ut av brystet; ikke fordi jeg nok en gang har prøvd å slå opp med psykopaten, men fordi ord kan gjøre så vondt.

Jeg tørker tårene, før jeg finner fram et par ”sov-i-ro” fra medisinskapet og stapper dem inn i ørene. Jeg er fullstendig klar over at det ikke vil vare så lenge, klar over at han vil komme til bake og skrike så høyt at det overdøver alle lyder som finnes. Jeg vet det, men det hjelper i alle fall en stund. Og kanskje, kanskje, er de minuttene, de timene nok til å få styrke nok til å vinne neste kamp.