onsdag

Noen ganger er jeg så utrolig teit.


Tåpelig som jeg er, har jeg gruet meg til denne dagen hele uka. Omentrent samme greia som jeg, en gang i tiden, hadde for disse suppedagene på Capio. Det teiteste av alt, var at dette var mitt forslag.

Denne ideen fant sted i forrige uke:
"Vet du hva jeg har lyst til?" sa jeg til mamma her en dag jeg antageligvis satt i stua og trykket på datamaskinen min som vanlig.
"Nei?" svarte hun, for selvfølgelig hadde hun ikke en fjerneste anelse om det som surret i hodet mitt akkurat der og da.
"Jeg har lyst til at vi skal dra ut å spise pizza alle sammen før jeg drar til Bergen. Tenker kanskje at det ikke er så dumt, siden det mest sansynligvis blir litt sånt der. Jeg kan jo ikke sitte som et annet mehe og glo i veggen, mens resten av folkene ser på film eller hvordan det enn kommer til å være - og har det fint. Det blir rett og slett helt latterlig."

"Ja, det kan vi godt. Vi kan dra på onsdag."
Jeg hadde tenkt på dette i flere dager, uten å egentlig vite hvorfor. Muligens hadde jeg veldig lyst, det er årevis siden jeg dro ut sammen med noen for å bestille pizza. Hvorfor det er så skummelt, vet jeg ikke, men det kan kanskje ha noe med at pizza faktisk ER godt. Alle matretter som smaker godt og fantastisk blir veldig, veldig skummelt å spise når man har anoreksi.

Vel, så gjorde vi det også. I firetiden suste vi avgårdet hjemmefra, og til et Italiensk spisested der vi traff pappa som kom direkte fra jobb. Jeg hadde mest lyst til å snu i døra, men så hadde vi jo alt ankommet, og dessuten ville det vært for latterlig, siden det var jeg som hadde hatt lyst til å gjøre det.

Egentlig er det ikke så mye mer å skrive om det: jeg klarte etter mye om og men å velge noe, vi fikk det servert, og jeg spiste selv om det var... ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det engang. Likevel var det ikke så skummelt som jeg trodde det skulle være, det gikk jo bra tross alt og jeg puster, ånder og lever fremdeles.

Dette er den største utfordringa jeg har gjort siden jeg kom hjem fra Capio, men det er nok et skritt i riktig retning. Alt blir bra når jeg har lært meg å svømme igjen på ordentlig.

10 kommentarer:

Anonym sa...

Er det ikke merkelig det der, at man faktisk fortsatt lever etter man hilser på en av sine største frykter? Du er så flink til å skrive, Annika, og jeg blir så inspirert av deg.

Og pizza ER godt. Er så mektig imponert over deg, med tanke på hvor langt du har kommet. :)

kari sa...

Du er min helt!
Håper jeg har kommet så langt som du har kommet snart, selv om det er en hard vei å gå, er jeg klar for å kjempe! og du må være utrolig stolt over deg selv!

Caroline sa...

Så utrolig bra!! :'D
Kjenner meg som ei lita hønemor her jeg sitter og smiler fordi jeg er stolt av deg! <3

Ingrid sa...

Jeg sitter også her og smiler :)

Ellen sa...

Supert! pizza ER skummelt og jeg forbinder det selv kun med overspising!
Men supert at du har gjort det! Du kan være stolt av deg selv!
Klem Ellen!

June sa...

:-) :-)
Eg òg åt italiensk i dag!
Det var befriande godt ;)

Annika sa...

Takker og bukker og alt det der.

Ellen: jeg er veldig enig... det er derfor jeg er livredd for det og en god del annet.

Laila sa...

så utrolig bra at du tok din egen utfordring og klarte deg gjennom det hele!! kjempebra!! der beviste du for deg selv at ting er ikke alltid så ille som man vil ha det til. Forsett sånn!!!

klem, laila.

Thea sa...

herregud. ja herregud
you go girl!!!! heier på deg!!!! du er.... så... inspirerende

theam.wordpress.com

Pantora sa...

Awesome!

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive