I dag skal jeg fortelle dere om noe jeg egentlig kvier meg for å skrive til dere, fordi det kan være fryktelig skummelt og vondt å lese for noen av dere, dere som sliter med den samme grusomme sykdommen som jeg. Likevel velger jeg å gjøre det, fordi det er fakta, der er sannheten og realiteten. Sånn er det bare og det er lite jeg eller noen andre kan gjøre med det. Det handler om å være sunn, om å leve et bra liv uten mattanker og andre ufyselige greier, det handler om å få fred i hodet, kropp og sjel, og det handler om å ha god helse, fin livskvalitet og alt det der.

Likevel kan det svi, og Tora skrev noe om det samme emnet her om dagen.

Mange av dere, akkurat som jeg, er redd for de tallene vi tror har all verdens betydning for hvor bra man har det med seg selv, og frykter alt som handler om både BMI og vekt. Selv vet i alle fall ikke jeg nøyaktig HVORFOR, kanskje fordi jeg har denne syke ideen om at dette har alt å si for hvordan jeg er som en person, hvordan jeg har det med meg selv: men kanskje mest av alt har det noe med den frykten for å gi helt slipp på alt man har slitt med i årevis og som gjør en til et fullkomment normalt menneske. En gang i tiden (og fortsatt) var jeg overbevist om at jeg bare ville ha det bra med meg selv hvis jeg fortsatt var littegranne under den BMI'grensa som skal være sunn og det å tippe over den man selv har innbilt seg er normalt nok, bare vil gjøre meg forferdelig deprimert i all evighet. Sånn er det egentlig ikke, og det har behandleren min fortalt meg uendelig med ganger.
"Prøv, test det ut, og så får du se hvordan det blir. Du har aldri gitt det en sjanse, og det må du gjøre, hvis du skal bli frisk. Du holder igjen." Jeg kan ikke lyve for dere - for ja, det er fakta.

Uansett. Som dere vet, finnes denne BMI'skalaen. Flere av dem forteller at den ligger fra omentrent 19 - 25, men det sunneste og beste er å ligge mellom 20 - 25.
"Jammen..." har jeg sagt uendelig med ganger, "noen sier jo at 18.5 er helt vanlig og normalt..." Alle i Fredrikstad er uenige i det og de anbefaler at man skal ligge mellom minimum 20 - 22, hvis man har hatt en mer eller mindre alvorlig anoreksi. De har erfaring med at det er der man klarer å ha et mest mulig avslappet forhold til mat, og det er der man kan ha det best med seg selv. Det har også noe med den mer eller mindre alvorlige undervekta: man må ha noe å gå på, i tilfelle man får et lite tilbakefall, og det forhindrer at man raser ned i vekt igjen.

Derfor bruker de næringsdrikker, både for å stabilisere og for å gå opp i vekt. Det er grunnen til at jeg har svelgt disse greiene i flere måneder, de periodene jeg har vært på Capio, til tross for ei relativt stabil vekt. Riktig nok ikke like mange hver gang, men egentlig burde jeg fortsette med disse ei stund til. Det er ikke det at det lengre er livsnødvendig, men det er for å forhindre ting som verken jeg, familien min eller andre har lyst til å oppleve igjen. Heldigvis er jeg innstilt på å gå tilbake til næringsdrikkene hvis det skulle gå nedover. Jeg orker ikke en runde til med lange innleggelser eller andre ting som er så grusomme; en smerte som ikke friske mennesker klarer å forestille seg. Sånn er det.

Første gangen jeg fikk tallene slengt midt i fleisen fikk jeg panikk, fordi det virket uoverkommelig, men etterhvert som tiden har gått har jeg blitt vant forandringene som har skjedd, det har gått fremover, og den erfaringen jeg har fått er at det er langt fra så ille som jeg trodde. Det er så mange fordeler med en å ha tilnærmet normal kropp; så mange ting jeg ikke trodde på for en tid tilbake, og jeg har blitt relativt tilfreds med det, selv om det i perioder er vanskeligere enn andre.

Jeg vet at dette muligens er forferdelig tøft å lese for flere av dere, men det er sånn det er, og jeg kan love dere: man kan faktisk akseptere det, uansett hvor rart det høres ut. Når man tenker nøye etter, er det ikke mange 18, 19, 20, 21 +++ åringer som ligger langt under den BMI greia, og jeg vet, like godt som dere, at alle disse er flotte, sunne og fantastiske jenter som virkelig ser bra ut.

Men likevel må man huske på: BMI er ikke alt og det er ikke det man må fokusere på HVIS man er sunn, frisk og har et bra liv der hodet ikke er proppfullt av mat, oppskrifter og andre slitsomme ting. Mange ligger over og noen under disse tallene fordi de er sånn av natur, og det betyr ikke at det er noe feil i det. Det betyr ikke at man er smellfeit eller radmager og usunn, det betyr ikke at man burde vurdere å slanke seg og det betyr ikke at man ikke kan fortsette å være slik man er. Det betyr rett og slett ingenting, for det viktigste er at man har det bra med seg selv og har en livskvalitet som er fin og frisk, og lever et liv som ikke er ødeleggende for hverdagen.

MEN når man har og hatt en alvorlig anoreksi er det annerledes, og man må huske på at man er mer sårbar for forskjellige ting enn friske mennesker, og kroppen fungerer ikke på samme måte. Den gjør ikke det.

Og så må jeg legge til dette: Man kan ha anoreksi selv om man er normalvektig. Det sitter i hodet, og mange har vanskelig med å fortså nettopp det. Det handler ikke bare om vekt, BMI og alt det andre - det er en måte å takle de vanskelige følelsene på.

Flere av dere vil garantert være uenig med meg i dette, men det betyr ingenting. Det er fakta og sånn er det.