tirsdag

Friidrett.


Så står jeg på startstreken ved tretusenmeteren; deltaker nummer 789 på nok et friidrettstevne. Det er ikke det at jeg har vært spesielt interessert i idrett, eller friidrett for den saksskyld, og det er ikke det at jeg er noe særlig god i høydehopp, kulestøt, lengdehopp – nei for all del. Etter prestasjonspress fra omgivelsen, krav fra omverdenen og livet, timelange treningsøkter med joggesko, blodsmak i munnen og med svetten dryppende fra den skjelvende kroppen min – har jeg til slutt blitt en kløpper i løping. Jeg kan løpe i timevis; like dyktig på korte som lange distanser, likevel har jeg aldri vunnet et eneste løp.
”Du har stålvilje, og du kan hvis du vil. Du må bare presse deg selv litt ekstra, for med den staheten og evnen til å prestere over evne, vil du uten problemer komme først i mål,” sier de titt og ofte mens de stirrer skuffet på resultatlisten som preger oppslagstavlen, etter hvert som løpene avtar og dommen på deltakerne blir avgjort. Ordene til alle menneskene som i lengre tid har prøvd å banke noe inn i skallen min svirrer i hodet mitt, her jeg står, på startstreken for hundre og ørtende gang. Stålvilje og stahet, jo da, det kan godt være det; problemet er bare det at jeg ikke er noe konkurransemenneske. Selv om jeg fortsatt står på beina etter hvert eneste løp, sliten i føttene etter uendelige timer med springing, noen ganger svakere enn andre – gjør det ikke meg til en bedre vinner eller utøver enn de andre deltakerne.
Man kan være så talentfull man bare vil, men har man ikke drivkraften til å vinne, mangler man lysten på å komme først, vinne finalen og få den øverste plassen på pallen, spiller ingenting noen rolle. Da er man dømt til å tape uansett hvordan man gjør det.
I det startskuddet går, beveger beina seg på et magisk vis fremover og i forbifarten kan jeg se heiagjengen min et sted langt oppe på den nedslitte tribunen: mamma, pappa, venner som bestandig møter opp på stevner, en dame med et stetoskop rundt halsen og med et blodtrykksmansjett i hånden, et menneske med skrivebok og penn, og jeg hører svake ord dirre i ørene mine.
”Heia, heia, heia! Kom igjen, du kan vinne.”
Og jeg løper. Jeg bruker all den kraften jeg har, beveger beina framover i en ustanselig fart, flyr noen millimeter over bakken; som så mange ganger før, er det jeg som ligger først, med et hjerte som banker fryktelig hardt, med verkende lunger og blod som siler fra munnen. Den ustanselige frykten for at skyggene skal ta meg igjen fyller alt som er av det mennesket jeg pleier å være, skyggene som henger i hælene på meg.
Dessverre merker jeg ikke at skolissene mine har løsnet; de henger som meterlange tråder rundt føttene mine, buktende slu ormer som sniker seg av sted i takt med kroppen min, snorer som til slutt surrer seg fast og lar meg snuble i mine størrelse 37. De tar meg igjen, alle spøkelsene og alle skyggene, forsvinner framfor meg sammen med håpet om å seire.
Nok en gang faller jeg, en uendelig strøm som trekker meg nedover mot det sorte dypet, og med opplevelsen av å drukne blir ikke verden noe annet enn mørk. Jeg kan ikke se; kroppen er hemmet og lammet – det er umulig å bevege armer og bein, og jeg fryser inn til margen. Ingen sol, ingen smil, ingenting, bare en uendelig skjærende latter fra monstrene som igjen troner seierspallen flere kilometer fremfor meg.
Og så heller noen vann over ansiktet mitt, løfter meg opp i sterke armer og hvisker navnet mitt.
”Kan du høre meg?” sier stemmen, og jeg nikker. Jeg kan høre ordene, jeg kan føle varmen spre seg rundt hjertet og jeg vet at jeg nok en gang er reddet.
”Tror du at du kan stå på egne føtter nå?” Supporterklubben min står rundt meg med bekymrede blikk, og hendene deres tar tak i mine.
”Nei,” sier jeg, og velger ord som ikke pleier å komme ut av munnen min, ”ikke akkurat nå. Jeg trenger noen som kan holde meg en liten stund fremover, og som kan støtte meg slik at beina mine vil holde meg oppe.”
”Det er klart at vi skal hjelpe deg så lenge du trenger det, og være med deg hele veien.”
Deretter gråter jeg store tårer og tillater meg selv å være et lite barn igjen. Noen ganger må man det.
”Jeg tror kanskje at jeg må øve meg litt til,” mumler jeg, ”men neste gang skal jeg fortsette uansett om de leder et godt stykke framfor meg og selv om de snur seg med en hånlatter som kan drepe alle og en hver. Hvis jeg ikke klarer å nå helt frem, skal jeg likevel fortsette i alle konkurranser som kommer til å bli annonsert. Dere har rett; før eller siden kommer jeg til å trone øverst på pallen og jeg kommer til å vinne.”
Jeg trekker pusten, før jeg fortsetter: ”Det må jeg gjøre. Jeg får ikke fred innvendig før jeg vet at jeg har vunnet en gang for alle; jeg må seire før jeg slipper unna latteren deres og de forferdelige stemmene. Jeg må få gullmedaljen og stå øverst på resultatlista uten noen andre eller tredjeplass. Først da kan jeg bli fri. Få friheten min tilbake er det eneste jeg ønsker.”


4 kommentarer:

Ingrid sa...

Igjen; du skriver fantastisk!

Solveig Irene sa...

Har ikke annet å si enn at det der ga meg gåsehud..

Mitt liv. Min verden. Min virkelighet. sa...

Du skriver så levende, veldig spennende å lese!

Stina h. sa...

utrolig bra skrevet

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive