Etter en tolvtimers reise mellom Madeira, Gardermoen og Tromsø, er det kanskje forståelig at jeg er veldig, veldig sliten. Jeg ramlet inn døren hjemme hos mamma og pappa litt over tolv i natt, og var ikke i seng før rundt ett. Likevel har søvnproblemene fått tilbakefall; de siste dagene har jeg ikke falt til ro, og igjen har jeg våknet flere ganger i løpet av natten, stirret på klokken og ventet i uendelige timer på morgendagen. Det er ikke så mye å hoppe i taket for.

De neste dagene har jeg planer om å gjøre absolutt ingen verdens ting. Jeg skal sitte i skinnsofaen, spille The Sims 3, lese ei bok eller to, skrive litt - hvis jeg får til, og kanskje tusle en tur på fjellet. For første gang på veldig lenge synes jeg at det er helt greit, og jeg skal ta vare på meg selv så godt jeg kan. Som alle mennesker sier: det er viktig å lytte til kroppens signaler, og det er ikke noen vits i å presse seg til noe som helst hvis man virkelig ikke orker.

Dessuten er det ikke lenge til jeg skal ut på farten nok en gang; en to ukers tur til Sverige sammen med mamma og pappa (det blir nok koselig uansett) - til tross for at jeg er stor nok til å være alene hjemme, og får lov til det siden det jeg nå har kommet så langt på veien mot å bli bedre på mange måter. Likevel orker jeg ikke å være alene i to uker. Deretter står Fredrikstad og Capio for tur, og så er det tid for Folkehøyskole og Bergen.

Jeg orker ikke å tenke på det akkurat nå. Først kommer dagene der det ikke står oppført en eneste plan i planleggingsboka mi, annet enn en legetime på fredag i Narvik hos en mann som vissnok skal være spesialist i allverdens ting og tang. En legetime på et legekontor som tror på et liv før døden.
Det er idiotisk at jeg skal kjøre i FIRE timer for å sjekke svarene på blodprøver som ble tatt i Fredrikstad, og like tåpelig at jeg må reise såpass langt for å få en slags oppfølging i sommer. Men, siden det ikke finnes noen kompetente mennesker i Tromsø som vil ta i mot meg, er det ikke så mye annet å gjøre enn å takke ja til det eneste tilbudet jeg får.

I tillegg har jeg fått avslag fra NAV om å få innviglet frikort, noe som er like hull i hodet som alt annet. Psykiatrien i Norge er så elendig at jeg har lyst til å gråte, og det gjelder ikke bare meg - (jeg har jo plass på Capio), men tusenvis av andre mennesker der ute som virkelig trenger hjelp - og som står på ventelister i månedvis for å få et menneske å snakke med, eller plass på et sted som Modum.
Det er nesten sånn at man må være halvveis død og begravet for at man skal rykke noen plasser frem i køen.