Denne dagen har vært veldig, veldig lang.
Kanskje ikke så rart: jeg hadde akkurat lukket igjen øynene mine og dratt av sted til drømmeland, da vekkeklokka skrek 0445 i morges. Deretter var det opp, inn på badet, på-og-av-og på igjen med tusen forskjellige antrekk, på med ansiktet, litt mat og så inn i bilen. Turen til Narvik tar ikke mindre enn fire flotte timer, avbrutt av tissepauser, kaffekopper og en annerledes frokost på en benk i Bjerkvik - et sted som rett og slett er et veikryss.

1010 gikk jeg inn igjennom dørene til legekontoret som har malt det fine sitatet: "jeg tror på et liv før døden," på veggen. Legekontoret som jeg en gang for lenge siden pleide å titte innom annen hver uke i fire måneder. Etter en times venting (jeg hadde time kvart over ti), hyling og skriking fra en ung mann som løp frem og tilbake på venterommet mens han laget et voldsomt rabalder, hjertebank og nistirring i veggen, ble navnet mitt endelig ropt opp og jeg fikk komme inn.

Denne mannen skal være spesialist innenfor allverdens ting og tang, og selv om jeg har litt lite til overs for flere av disse menneskene som liker å fortelle meg om hvor mange de har klart å gjøre bedre og om alle de gode resultatene de har fått på diverse; kan jeg ikke gjøre noe annet enn å like ham.
Han er et av disse menneskene som setter seg på en stol rett fremfor deg, legger hendene sine avslappet på lårene sine og ser deg inn i øynene mens spørsmålet: "hvordan har du det?" blir stilt på en slik måte at man føler seg velkommen, møtt med medmenneskelighet og ikke blir redd for å bli kastet på dør etter fem minutter. Fastlegen min gjør gjerne det, noe som er en av grunnene til at jeg ikke orker å sette en fot på kontoret hennes.

Vi snakket om tiden som har vært, dagene som har gått, dagen i dag og tiden fremover. Om jeg hadde noen fremtidsplaner, om hvordan ståa er, vurderte medisinvirkninger, sjekket blodprøveresultater og alt som hører med. Jeg fortalte som sant er, at det er mye som er vanskelig og akseptere, selv om jeg vet at jeg må det, for å kunne frigjøre meg fra denne dritten. Da spurte han:

"Hva sier folk til deg når de ser deg i dag? Mennesker som ikke har sett deg på lenge?"
"Neeei..." svarte jeg, rødmende som en forelsket tenåring, fordi jeg fortsatt synes at det er flaut å snakke om tilbakemeldingene jeg får på grunn av den voldsomme forandringen som har skjedd i løpet av det siste halve året.
"De synes jo at jeg ser ... bedre ut."

Legen smilte, og jeg var fullstendig klar over at han visste det fra før. Han sa noen ting som var fint å høre, og gjorde vanlige legeting som ikke var noe fint. Men det hjelper ikke stort å nekte eller sette seg på bakbeina fordi man ikke vil vite resultatene, når de likevel kommer til å komme frem før eller siden.

Etterpå dro jeg og resten av reisefølget på Peppes for å spise lunsj, og der, ved utgangen, sto ei lita jente jeg gikk på skole med for en stund siden Hun minnet meg om meg selv for noen måneder tilbake; synet av henne var så vondt at jeg hadde lyst til å grine, ikke bare fordi hun var så forferdelig tynn, men også fordi forandringen hennes var så enorm. Jeg vet at hun aldri har vært veldig frisk, men likevel.

Hun møtte blikket mitt, og jeg vet ikke om hun kjente meg igjen, men det betyr i grunnen ingenting. Likheten mellom den jeg var i desember og den hun er i dag var som å få kastet en murkloss i topplokket: likblek, samme rastløsheten, beina plantet framfor pizza restauranten mens lukta av mat svir i nesa, og det tomme, døde blikket som får en til å se ut som en robot-utgave av et menneske.
Alt jeg ønsket var å løpe bort til henne, gi henne en klem og ta henne med til en benk der hun kunne sitte litt.

Jeg tenker fortsatt på henne; tenker på alle andre som har det like vondt og grusomt, tenker på alle tårene om nettene, på de endeløse dagene, på føtter som aldri slutter å gå, på stemmer som kan drepe, på den endeløse ensomheten, selvforakten og smerten som eser og gror, akkurat som en bolledeig.

Jeg skulle ønske at det fantes en antibiotikakur som kunne drepe anoreksi-bakterien.