21.juli 2008

Jeg sitter på dr.hjernefiksers kontor i underetasjen, sammenkrøllet i sofaen og det er ikke å legge skjul på at jeg ser helt forferdelig ut – til tross for at jeg har dusjet og gjort et forsøk på å se bra ut. Det er rett og slett umulig, og det er månedsvis siden jeg fikk komplimenter for utseendet mitt. Det er kanskje ikke så rart.

Dette er sikkert den ethundreogmilliontusende gangen jeg sitter i denne sofaen, med mennesket som liksom skal hjelpe meg med noe jeg ikke helt forstår. Problemet er bare at jeg ikke klarer å tenke rasjonelt, og dessuten har jeg for lenge siden sluttet å snakke. Alt jeg sier faller for døve ører, og jeg tror ikke jeg har noe jeg skulle ha sagt. Det spiller ingen rolle. Jeg har ikke noe å si likevel.

Mennesket fremfor meg sier at jeg er en utfordring, men at det ikke gjør noe, fordi vedkommet liker slike sprø tenåringer. Jeg vil ikke være noen av delene, men dr.hjernefikser uttrykker i alle fall at han ikke gir meg opp. Jeg vet ikke hvorfor.

Jeg tenker ofte på hva jeg egentlig gjør her; et galehus som skal hjelpe mennesker – et sted der jeg verken vil være eller passer inn. Jeg har ikke behov for det, for jeg er jo ikke syk, så det er heller ingenting å bli frisk av. Hva i all verden gjør jeg her da?

Organene mine gjør vondt, hjertet blør og jeg er redd. Det er ingenting å dra ut til, og begge føttene mine står godt plantet i ei myr jeg kjenner alt for godt. De sier at jeg kan dra herfra hvis jeg har lyst, men det er ingenting å dra ut til.

April 2009

Jeg vet ikke hvordan det har skjedd, men ting har snudd fullstendig. Hvis noen hadde spurt meg i dag om hvordan jeg har det, vil jeg kunne si at jeg har det bra! Det er utrolig. Livet er fint, til tross for at det er en lang vei igjen å gå – men jeg hadde aldri trodd at ting kunne være så fantastisk.

Det finnes håp selv for meg; jeg skal bli frisk, og livet venter. Jeg vil virkelig at hjertet mitt skal fortsette å slå, jeg vil at lungene mine fortsatt skal trekke åndedrag etter åndedrag og jeg vil at hodet skal tenke tanker som ikke er forferdelige. Jeg vil være meg. Jeg vil leve.