1. Når skjønte du selv at du var syk og ønsket du hjelp selv?
svar: Tja. I mine øyne har det alltid vært noe som har vært "galt" eller "feil", så da spiseforstyrrelsen ble min nye mestringsstrategi for å fikse livet og alt det der, tenkte jeg ikke så mye over det. Ikke annet enn at ting ble enda sortere og litt ekstra meningsløst. Jeg ignorerte det så lenge det lot seg gjøre, og selv om jeg ville ha hjelp - ville jeg samtidig ikke ta i mot den. Jeg var helt sikker på at man kunne leve slik, det var mulig og jeg kastet alle forslag som behandlere la på bordet. Jeg kunne jo ikke la dem knekke det jeg hadde arbeidet så hardt for i årevis, og jeg trodde at de bare prøvde å lure meg. Da listen over hva jeg kunne spise og hva jeg ikke kunne putte i meg, bare ble lengre og lengre, begynte det å blinke varselskilt framfor øynene mine.
Man skjønner at noe er alvorlig feil når grønnsaker blir et problem, men likevel velger man å tro det motsatte.

Som sagt: jeg ønsket hjelp, men ville ikke ta i mot den, selv om jeg hadde et ganske okei behandlings tilbud rundt meg. Jeg strittet i mot, tviholdt i anorektiske tanker og nektet å gi slipp. Det var først i november at jeg så på klokken, oppdaget at tiden ikke hadde tatt pause og at det var på tide å gjøre noe selv.

2.Ang. forholde seg til å ta et valg.
Svar: Vanskelig spørsmål. Jeg har nevnt tidligere, tror jeg i alle fall, at Capio ba meg gi metoden deres et forsøk, og fungerte det ikke for meg, nei, så kunne jeg gå tilbake til det gamle. Spiseforstyrrelsen forsvinner ikke over natten.
Jeg valgte å gi den et forsøk og den fungerer bra. Det er litt sånn at man bare må ta et valg og satse på det, for man kan ikke leve et normalt liv med en fot her og en fot der. Fryktelig vanskelig å innse, men det er jo sånn det er. Etterhvert som man prøver, feiler og prøver igjen, får smaken på fine ting og på livet, blir ambivalensen mindre dominerende.
Man må rett og slett bare... hoppe i det, og satse. Selv om det er forferdelig skummelt.

3.Fikk du mer styrke til bestemmelsen da du kom til Capio og støtte til å stå i valget?
svar: I begynnelsen var alt veldig vondt, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å leve. Hver dag var en kamp, og motgangen lignet en strid jeg hadde kjempet en gang før. Jeg var så sint på meg selv for at jeg hadde drevet meg avgårde til fortapelsen nok en gang, sint fordi jeg igjen måtte gå igjennom reernæringshelvete - og bare det var med på å styrke avgjørelsen. Prosessen med å begynne med ernæring igjen er grusomt. Og så er det sånn... at hvis man driver seg selv til grunne igjen, vil man bli plukket opp før eller senere, og så må man gå igjennom alt sammen igjen og igjen og igjen. Det gjør alt for vondt, og denne smerten er med på å styrke avgjørelsen min.

På Capio får man støtte hele tiden. Spesielt ved matbordet; personalet veileder, hjelper deg og ber deg fortsette til du er ferdig. Det er ikke lov å gå fra matbordet før man er ferdig, og gjør man det over en viss tid må man dra hjem. Jeg hadde ingen steder å dra, for jeg visste at jeg kom til å havne på et verre sted.
Capio er ikke lettere enn andre steder. Det er nesten tøffere, fordi det ikke nytter å trasse systemet der, og det har hjulpet veldig.

4.Hvordan kom du deg/kommer du deg igjennom angsten?
svar: Jeg kom meg ikke igjennom den, for den er der ennå. Etterhvert som tiden har gått, og jeg har fått plassert alle verdens skumle retter framfor meg, etterfulgt av ordene "bare start, det blir ikke mindre av å se på det som ligger der", tygget det, svelgt det og fått det plassert i magen, har store deler av angsten forsvunnet.
Det er som å være mørkeredd eller ha angst for høyder. Jo flere ganger man befinner seg i mørket eller står på et høyt fjell, og sakte men sikkert forstår at man ikke kommer til å dø, desto lettere blir det å gjøre det senere.
Sånn er det med angst for mat også. Hvis man spiser ting man er redd for, og oppdager etterhvert at det ikke skjer noe skummelt, i alle fall ikke det man hadde trodd, blir det lettere å fortsette. Det er den eneste måten å overvinne angsten på.

5. Hvordan kan man hjelpe en man er glad i til å innse at vedkommet har en spiseforstyrrelse?
svar: Det varierer, tror jeg. Ordene til mamma og pappa nyttet i alle fall ikke, for jeg var jo ikke syk, uansett hvor mye de fortalte meg at jeg kom til å dø eller andre ting. Det kommer veldig an på hvor personen er i sykdomsbildet, men det viktigste er å bare være en venn og stille opp så mye man orker for den som sliter. Å ha en spiseforstyrrelse er en vond og ensom kamp, og et menneske som er rammet av herligheten, tror ikke at noen andre der ute skjønner noe som helst.
Man kan i verste fall kontakte foreldre/pårørende for å gi litt slipp på byrden selv. For det er sånn; man kan bruke uendelig med energi på å fortelle en som er syk at hun eller ham må gjøre noe med problemet, men så lenge personen selv ikke lytter, er det ikke så mye man kan gjøre. Det viktigste er å stille opp, være en venn, og være der for mennesket så mye som man orker.

6.Div. Capio
svar: jeg tror jeg har skrevet en del om Capio tidligere, men det skader jo aldri å skrible ned noe nytt.
Forskjellen fra Capio til det offentlige er ganske stor. For det første har alle som jobber der en helt unik kompetanse, og det er KUN et hovedproblem på senteret. Selvfølgelig har de fleste som er i behandlig der flere forskjellige andre lidelser i tillegg, noe som er naturlig når man har en SF.
Capio er frivillig, og gjør man ikke som man skal, må man dra hjem. Når man først er så heldig at man har fått en plass der, burde man gå inn for å jobbe for bedring - spesielt hvis man vet at alternativet er verre.

Når man kommer dit, blir man veiledet i omentrent alt, og de hjelper deg med å plukke vekk alle uvaner som man har tatt med seg på veien. Som å skjære maten opp i millioner med biter, ta en ert om gangen, spise ting i forskjellig rekkefølge etc. De begrenser aktiviteten fryktelig, følger med deg somatisk hele tiden, har undervisningsgrupper og forteller deg tusen ting du trodde du kunne, men som du ikke hadde peiling på likevel.

Det er ikke kostlister på Capio, men et matprogram. Kostlister fungerer ikke for meg, og man blir ikke FRI av å bære med seg ei liste og et DL-mål over alt i verden. Dette matprogrammet er som et normalt kosthold; fire hovedmåltider og et mellommåltid. De bruker den så kalte tallerkenmodellen, og man får servert all verdens mat. Programmet skal være så virkelighetsnært som mulig, og man vet aldri hva man får til lunsj eller middag. Det er ingen meny som skriker mot deg på en grusom vegg, og de serverer både det ene og det andre.
Dette har vært med på å fjerne frykten jeg har hatt for veldig mange ting - selv om jeg er fortsatt redd for mye, har denne redselen har minket betraktelig.

Frokosten og kveldsmaten er omentrent det samme hver dag, det varierer litt, som det gjør i normale liv.

7. mat nå?
Svar: Ja, hva spiser jeg nå? Mat som folk flest, i alle fall så godt jeg kan. Brødskiver, ost, ris, fisk, melk, poteter, is (!) og sånn. Det er ikke helt likt det lillesøster eller vennene mine putter i munnen, men likevel mye nærmere noe normalt og sunt enn det det har vært på årevis.

8.Hvordan påvirket sf skoleprestasjonene dine?
svar: De påvirket dem i stor grad. Jeg fullførte ikke året på Medier og Kommunikasjon, og da jeg begynte på Helse og Sosialfag, trodde jeg at det ville gå strålende. Det gjorde det en stund, men så gikk det nedover. Jeg var sjeldent på skolen, fordi jeg ikke orket å være sammen med mennesker og jeg orket ikke å gå i trapper. Heldigvis har jeg alltid hatt lett for teori og trenger ikke å lese mye for å få gode karakterer. På prøver møtte jeg opp, gråt en skvett fordi hodet var som en dott, skrev noe jeg trodde kunne ligne på det de ville ha som svar, leverte inn og dro hjem. Det gikk ganske bra. Jeg sluttet på GK da jeg ble innlagt i mai i fjor, men fikk likevel året godkjent fordi jeg var "sykemeldt," noe som gjorde sånn at jeg kom meg inn på skole i høst.

Karakterene mine har alltid vært fine. Jeg var relativt klar i hodet (fordi jeg alt hadde vært på UPS) da jeg ankom Narvik, og brukte nesten all tid på skolen. Fordi jeg ikke hadde noe særlig liv, og fordi jeg trengte noe annet å tenke på. Det var mye enklere å pugge latinske navn på kroppsdeler og sykdommer enn å tenke på vonde ting.

Det er helt naturlig at man ikke får til noen ting pga. SF. Og det har ikke noe med at jeg er sterkere enn andre. Jeg var ødelagt, jeg som alle andre.

9. Blogg?
Joda, jeg googlet templates eller hvordan det nå enn skrives, booom, så fant jeg denne. Er ikke noe flink til html og xml koding.