Bloggen min har kanskje vært noe... mindre entusiastisk i løpet av den siste uka; jeg ser selv hvor lite jeg egentlig har fortalt om hvordan ting har vært i Fredrikstad og sånt.
Det er dessverre slik at når ting er vanskelig, er det ikke alltid like enkelt å skrive om det som rører seg inne i meg. Mest fordi jeg ikke har lyst til å publisere masse dumme tanker og skriverier som ikke er hensiktsmessig for noen; men også fordi hodet mitt har vært fullstendig tomt.

På dager der det er vanskelig å la solskinnet slippe inn igjennom lystette gardiner, er det ingenting som frister. Ikke bevege seg, ikke gå ut, ikke tenke, ikke prate, ikke spise, ikke sove - absolutt ingenting.

Dagene har vært preget av tårer som levde sitt eget liv, uten å gi noen varsel på forhånd. Timelange samtaler i tredje etasje, noen klemmer her og der, og endeløse forsøk på å fortsatt ha beina godt plantet i bakken. Man må jo fortsette å "holde fortet" selv om ting går på tverra.
Til tross for kaos i topplokket, har det vært ganske greit i Fredrikstad. Menneskene jeg har vært sammen med i leiligheten har virkelig vært med på å gjøre dagene lettere, og vi hadde det veldig fint sammen. Jeg tror ikke jeg hadde klart å være alene der.

Uansett.
Siden dagene bare flyver av sted, er jeg plutselig på tur nordover igjen. Jeg har alt vasket ut av rommet mitt, pakket kofferten og forlatt det gule (oransje?) huset, tatt toget og parkert meg hjemme hos tante og onkel som bor litt utenfor Lillestrøm.
Det har vært en lang dag, jeg er sliten, og i morgen drar mamma og jeg til Tromsø. Igjen.


Ellers har jeg truffet Marte, som jeg ikke har sett på veldig lenge. Kinesisk mat, "I love you, man" og en dose latter. I kveld er ikke verden så veldig sort.