I dag har jeg slått den rekorden jeg har hatt hittil med å sove litt lengre på morningen. Siden jeg har seilet av gårdet til drømmeland enn jeg har gjort på flere måneder, har det vissnok ført til at jeg våkner noen minutter lengre enn det jeg har gjort (beklager gjentakelsen av ordet) tidligere, og det er virkelig en av fordelene med å ha blitt mange kilo tyngre i løpet av de fem månedene i behandlig. Dessuten har jeg begynt å drømme ting igjen, drømmer som ikke er mareritt - men slike fine drømmer som man skulle ønske var virkelig i det man slår opp øynene.

0815, ikke verst, og jeg fikser det å spise senere enn det vi gjør på Capio. Sist sommer og høst var det rett og slett umulig; der og da kom panikkangsten og jeg var helt sikker på at verdens undergang var nær. Jeg husker en episode da pappa og jeg skulle ha lunsj sammen på UPA, og han ankom stedet noen minutter for sent. Det førte til at jeg utagerte noe voldsomt, og kjeftet i det uendelige mens jeg hylte og skrek. Etterhvert har jeg jo skjønt at man ikke dør av å putte maten i munnen en god stund etterpå.

Vel, det var egentlig ikke akkurat det jeg hadde tenkt å skrive om nå. Jeg og mamma har reist til Tromsø igjen, og som vanlig er det ikke så mye å rope hurra for her.
Da vi var på tur nedover, nesten klar for landing, la jeg merke til at skyene var usedvanlig hvite. Selv om kapteinen hadde fortalt om været og hvor mange grader det var her, trodde jeg at det plutselig var vinter igjen. Jeg så for meg at det kom til å ligge flere cm med snø over bakken, nei - det er ikke så veldig realistisk i juni, men man vet jo aldri med været i Tromsø. Heldigvis var det ikke sånn.

Dessuten hadde vi en kjekk mann i militær underform mellom oss. Snakk om flaks!