tirsdag
Noen ting gjør vondt.
6/02/2009 03:20:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"in order to live fully,it is necessary to be in constant movement,
only then can each day
be different from the last"
paulo coelho
Jeg hører summetonen i øret mitt for tredje gang i løpet av dagen, usikker på om hun kommer til å trykke på "avvis - knappen" nok en gang, fordi hun mest sannsynligvis er opptatt med ei annen jente eller noen viktigere duppeditter.
Etter en liten stund tar hun likevel telefonen og presenterer seg.
"Hei," mumler jeg.
"HEI!" svarer hun
"Ja, hei."
Deretter spør hun om jeg har kommet hjem fra ferien, om hvordan det var og om det gikk bra. Jeg svarer med korte setninger fordi jeg ikke får til å si noe; det er ingenting som passer og det er ingen verdens ting som renner ut av munnen min.
Og så kommer ordene som svir: "Kremt. Tenkte du på noe?"
Ja, gjør jeg det? Ja. Jeg tenker på en hel masse ting, hodet er overfylt med tanker og ord som egentlig burde vært sagt, ord som egentlig burde kommet ut og presentert for dette mennesket som bryr seg om meg til en viss grad, fordi det er jobben hennes.
Veier frem og tilbake, hodet er på spinnetime og jeg kremter.
"Nei, egentlig ikke," lyver jeg, "jeg ringer bare fordi du sa at jeg skulle gjøre det når jeg kom hjem. Og fordi jeg tenkte at du ville vite når jeg kommer tilbake."
"Ah. Når kommer du?" spør hun.
"På søndag. I sjutiden," svarer jeg.
"Fint det. Da snakkes vi."
Og så legger vi på. Angeren surrer i hodet, og jeg vurderer et øyeblikk å ringe opp igjen, bare for å si noen få ord - men jeg gjør det ikke likevel.
I bursdagsgave til høsten ønsker jeg meg evnen til å si ordene høyt og tydelig.
Jaja. Jeg har i alle fall kokt perfekt ris.
Etter en liten stund tar hun likevel telefonen og presenterer seg.
"Hei," mumler jeg.
"HEI!" svarer hun
"Ja, hei."
Deretter spør hun om jeg har kommet hjem fra ferien, om hvordan det var og om det gikk bra. Jeg svarer med korte setninger fordi jeg ikke får til å si noe; det er ingenting som passer og det er ingen verdens ting som renner ut av munnen min.
Og så kommer ordene som svir: "Kremt. Tenkte du på noe?"
Ja, gjør jeg det? Ja. Jeg tenker på en hel masse ting, hodet er overfylt med tanker og ord som egentlig burde vært sagt, ord som egentlig burde kommet ut og presentert for dette mennesket som bryr seg om meg til en viss grad, fordi det er jobben hennes.
Veier frem og tilbake, hodet er på spinnetime og jeg kremter.
"Nei, egentlig ikke," lyver jeg, "jeg ringer bare fordi du sa at jeg skulle gjøre det når jeg kom hjem. Og fordi jeg tenkte at du ville vite når jeg kommer tilbake."
"Ah. Når kommer du?" spør hun.
"På søndag. I sjutiden," svarer jeg.
"Fint det. Da snakkes vi."
Og så legger vi på. Angeren surrer i hodet, og jeg vurderer et øyeblikk å ringe opp igjen, bare for å si noen få ord - men jeg gjør det ikke likevel.
I bursdagsgave til høsten ønsker jeg meg evnen til å si ordene høyt og tydelig.
Jaja. Jeg har i alle fall kokt perfekt ris.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Det er vanskelig og få ut ord,
men en dag blir du sterk nok til og klare det vennen <3
Syns du er flink som bare ringte jeg =)
Klem <33
det er vanskelig ja. ord er vanskelig. lettare å finna det etterpå..
men du er flink!! :)
AKKURAT sånn har jeg det også. Og som regel kommer jeg ikke så langt at jeg tør å ringe en gang, eller gå å si fra til personalet hvis jeg er innlagt.
Kjempe synd, for dette hindrer oss jo i å få mye av den hjelpen vi trenger.
Den eneste måten å få oppfylt bursdagsønsket på er å utfordre seg selv. Jeg har prøvd med museskritt i det siste. Synes det virker som om du gjør det med sjumilssteg ;-)