Det slår meg at jeg har hatt flere tøffe dager etterhverandre, og det føles uvant. Spesielt etter en periode som har vært kjempebra, der jeg har seilet av sted på togskinner, svevd på lyserosa skyer og danset meg igjennom regnværet til strålende solskinn. Til tross for disse alt for velkjente kaotiske følelsene og tankene som har vært dominerende så alt for lenge, har jeg fortsatt en viss drivkraft som gjør slik at jeg orker å fortsette. Noen dager er slik at man har mest lyst til å kaste årene og drive av sted på det store havet.

"Du har en så sterk viljestyrke. Bruk den for alt det er verdt, for jeg vet at du får det til." Jeg velger å tro at disse ordene er sanne.