Det er ikke noen hemmelighet at jeg ikke kan danse. Jeg eier ikke et snev av koordineringsevne, sikkert fordi jeg aldri har danset før i hele mitt liv - noe som gjør at jeg sliter med danselignende ting som skal gjøres i en viss rekkefølge.

Jeg må innrømme at jeg var litt lettere flau da jeg ankom SAL 2 på SATS i kveld, iført et lekkert antrekk som sikkert kunne skremt vekk gud og hvermann, men SATS er ikke akkurat noen catwalk eller et sjekkested, så sånn sett spiller det ikke noen rolle.
Den bakerste rekka er alltid min faste plass. Mest fordi jeg er mindre tilfreds med å stirre meg selv i speilet hele tiden, og fordi jeg ikke synes at det er så veldig ok å vise frem mine febrilske forsøk på å følge med på dansetrinn og lignende.
De flinkeste står fremst og jeg er ikke en av dem. Ikke at det gjør noe.

I 55 minutter gjorde jeg så godt jeg kunne, og til slutt fikset jeg både rumperisting, hiphoparmer og puppehopp så godt det lot seg gjøre med min urytmiske kropp. Litt smålig sjalu på alle de dyktige danserne forlot jeg salen, dypsvett, knusktørre lepper, og en liter vann i magen.
Greit at Yoga og Pilates er morsomt, fint og behagelig til tross for strekking i muskler man ikke trodde fantes, men dette... det overgikk min villeste fantasi.
De 55 minuttene jeg surret rundt på gulvet, er den eneste nesten-timen på veldig lenge, der jeg hadde hodet tømt fra mattanker og annet tull, og kun konsentrerte meg på å bevege meg som alle andre.

Det var rett og slett fabelaktig, og i morgen 1030 skal jeg tilbake. Nå skal jeg lete byen rundt etter noe som kan ligne et dansekurs.