"Det blir så morsomt å se deg om noen år. Hva du har klart å gjøre med livet ditt og hva du har fått til. Jeg gleder meg til å treffe deg i fremtiden."
Ordene hennes sitter fortsatt spikret i hodet mitt, de har fått sin egen mappe i det store arkivet som er delt inn i millioner av dokumenter og mapper som forblir uåpnet. Det var den siste dagen i 10.klasse, våren 2006, og vi sto utenfor gymsalen etter utdelingen av vitnemålene. Mattelæreren min, en trivelig dame i 30 årene og jeg, klar for å ta farvel til hverandre, etter et strevsomt år med en haug med elevrådssamarbeid.

Flere ganger i ettertid har jeg tenkt på ordene hennes, undret meg over hvor mange skuffelser jeg egentlig har forårsaket igjennom årenes løp og hvordan jeg følte meg fullstendig mislykket. Jeg har vært trist fordi jeg ikke klarte noe som helst: jeg sluttet på videregående det første året, klarte ikke å fullføre 2 året på vgs, drevet meg selv til vanvidd og kastet bort uendelig tid på sykdom. For hva? Ingenting.
Gang på gang sa jeg til meg selv: "Ja, du skulle likt å se meg nå, her jeg står, på randen av fortapelse og dritt. Da ville du nok bli skuffet, da." Jeg forsto ikke at den eneste jeg egentlig sviktet var meg selv.

Sist gang jeg møtte denne gamle læreren min, var da jeg var innlagt på UPS, og var på en tur med Fløyabanen sammen med et personal. Etter den turen, fikk jeg en mail fra henne på facebook, der hun fortalte at hun hadde tenkt masse og håpet at ting ville gå bedre. Jeg svarte så godt jeg kunne, prøvde å forklare litt og lot det være med det.

I dag, da jeg sto i dokø på SATS, før dansetime nummer to, møtte jeg henne igjen.
"HEI!" sa hun, smilte og stilte seg ved siden av meg.
"Hei," svarte jeg og presterte et glis som i grunnen var ganske ekte. Jeg har bestandig likt henne.

"Hvordan er formen?" spurte hun forsiktig, varsomt, fordi jeg regner med at hun egentlig var redd for å trykke på feile knapper, som folk flest er. Jeg skjønner det.
"Er den bedre?" fortsatte hun, "så bra som den kan bli for øyeblikket?"
Jeg nikket bekreftende: "Joda, den er ikke så verst."

Deretter hadde vi en lang samtale, der jeg fortalte om ting jeg ikke har vært modig nok til å snakke om før, fortelte om behandling, hvordan ting var, litt hvordan ting har vært og hvor vanskelig det er. Om hvordan et slikt problem kan overta alt som er av det mennesket man er, hvordan jeg har jobbet meg opp og fram, og at kampen fram til i dag har vært verdt alle tårer og forferdelige stunder.
Jeg snakket og snakket om at det er enklere å bryte seg selv ned, enn å reise seg på beina igjen, og hun lyttet. Hun fulgte med, nevnte en tremenning som hadde vært enda sykere enn det jeg noen gang har vært, og la til: "Du er som et nytt menneske, Annika. Du ligner på den jenta jeg en gang kjente, og da jeg så deg på Jekta her en dag, tenkte jeg at jeg skulle fortelle deg det."

Fine ord som ikke gjør vondt lengre. Ord som jeg vet er positive og som gleder meg fordi jeg vet at det ikke er løgn.

Deretter forsvant vi begge inn i samme sal, klar for en time med latinskhiphop jalla, med fengende musikk. Og ja, jeg var like dårlig som i går.