onsdag
Winter
6/10/2009 01:41:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
For en tid tilbake møtte jeg et merkelig menneske da jeg fulgte en fryktelig smal sti i skogen; en slik sti som svinger hit og dit imellom tette grantrær med nåler som stikker. En som nesten er overgrodd, fordi det ikke er så mange mennesker som mener at det er en underholdende og fin turrute, fordi det nesten er umulig å bevege seg fritt. Grantrærne dannet en mur rundt veien jeg bevegde meg på, og det var umulig å skimte noe som helst, annet enn det som minnet om grønne og enorme berg. Et slags trangt fengsel.
Det er ikke godt å si hvorfor jeg hadde begitt meg ut på denne veien, den virket uendelig lang og uoverkommelig og selv om jeg visste at det var mulig å snu før jeg mistet retningssansen, noe som ville føre til at det nesten ville være mulig å snu – fortsatte jeg. Steg for steg.
Etter noen dager i mørket, dager uten solskinn og sollys forsto jeg det jeg hadde fryktet: jeg var fullstendig på villspor. Forsvunnet ut i noe, et sted, en vei jeg ikke visste hvor ville føre meg. Alt jeg hadde hørt og lest om forsvinning og det å gå seg vill, ble plutselig en realitet.
I forvillelse og fortvilelse begynte jeg å løpe. Det virket som det eneste alternativet, for jo fortere jeg kom fram til det ukjente som måtte finnes der fremme – desto fortere ville det være mulig å finne en ny sti som kunne føre meg tilbake. Jeg gjorde ikke det.
Midt ute i det store ingenting, etter oppbrukte dager, svunnen tid og minutter som virket som millioner av lysår, havnet jeg til slutt ved en liten åpen gressflekk. Et sted som man kan finne der skogen plutselig deler seg på en slik måte at solskinnet får lov til å treffe bakken, og gjør det mulig for planter å vokse opp.
Det satt en kvinne der. En merkelig skapning med hvit kjole og langt sort hår flommende nedover ryggen.
"En engel," tenkte jeg og ble stående ved enden av stien mens jeg betraktet henne.
Hun hadde hørt at jeg kom, for hun vendte ansiktet mot meg og selv om hun satt et stykke unna, kunne jeg se at hun smilte. Hvite, snølignende blendende tenner, som reflekterte i de få solstrålene som fikk slippe igjennom. "Hei," sa hun, "jeg har ventet på deg." Jeg tok noen skritt mot henne, og det at hun visste navnet mitt, virket der og da som den mest naturlige tingen i hele verden.
I det jeg sto rett ved siden av henne, beordret hun meg om å ta plass meg på bakken og plante rumpa godt ned i det våte gresset. "Er du døden?" spurte jeg, "for i så fall har jeg ventet på deg også." Jeg trodde at det bare var døden som kunne være så slående vakker.
"Nei," lo hun, "for all del. Jeg er ikke døden."
"Åh," mumlet jeg og klarte ikke å skjule skuffelsen min. "Jeg trodde… kanskje det. Jeg er så veldig sliten, skjønner du. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har gått rundt i dette evinnelige mørket og føttene mine er såre. Jeg har ikke spist eller drukket på dagevis, ikke har jeg fått vasket meg heller – og hjertet mitt dunker så svakt. Det er som om det holder på å stoppe."
"jeg skjønner det," svarte hun og nikket bekreftende. "Jeg skjønner det."
"Selv om du sikkert kunne ønske det, er jeg ikke døden. Jeg kjenner ham også, han er i grunnen ikke så ille – ganske trivelig, selv om han noen gang gjør handlinger som ikke er så rettferdige og fryktelig vonde for menneskene rundt. Når det gjelder deg har han tatt den rette beslutningen, fordi han vet at din tid ikke er omme. Det er ennå lang tid igjen, og han har sett deg gå her inne i mørket; fortvilet, forvirret og ensom. Han ventet så lenge han kunne, før bekymringene hans ble så store at han var nødt til å gi meg ansvaret. Ansvaret for at du kommer deg tilbake til befolkningen."
Jeg nikket. "Men hvordan har du tenkt til å gjøre det? Det er jo umulig å finne veien tilbake."
"Nei," svarte hun, "det er ikke det. Det er kanskje langt å gå, og det kommer muligens til å virke mye lengre enn stien hit – kanskje kommer det til å gjøre dobbelt så vondt, men det er ikke umulig. Jeg har sett det før. Jeg vet at det går an."
"Men hvordan…?"
"Først tar du hånden min. Dretter vandrer vi steg for steg, ikke for mange av gangen. Løper vi, mister vi hverandre og ferden må starte forfra igjen. Etter hvert kommer du til å skimte deler av solstråler, og bare så du er forberedt på det: det kan gjøre vondt i øynene. Men… når du blir vant til varmen og lyset, kommer du til å forstå at det ikke er så ille."
"Hmf," sa jeg, "men det er jo ganske trygt her inne er det ikke? Ingen krig eller krangling, ingen som er slemme mot hverandre, ingen som kan kreve at alt skal være perfekt eller noen karakterer eller… andre ting. Det går jo an å være her."
"Nei, det går ikke an. Det er kanskje trygt en stund, men det er ikke noe blivende sted. Før eller siden må du begynne på veien tilbake, og desto lengre du utsetter det, jo verre blir det. Gi det et forsøk. Du kan bare løpe fra meg hvis du vil tilbake, det er ikke noe problem. Men gi det et forsøk først."
Jeg lukket øynene før jeg tok hånden som hun rekte fram. "Nå går vi," hvisket hun, "det kommer til å gå bra."
Musesteg, pauser, nye steg. Noen steiner, fall, noen små skrubbsår og flere store. Etter noen kilometer, turte jeg til slutt og åpne munnen min og presse frem noen ord som lenge hadde murret i bakhodet. "Hvem i alle dager er du egentlig?"
Latteren hennes var så høy at den helt sikkert kunne høres på flere mils avstand. "Kjære lille venn, har du ikke forstått det ennå?"
"Nei?" hvisket jeg."
"Jeg er livet, søte deg. Jeg er livet."
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
14 kommentarer:
Du har et STORT talent! Blir helt målløs av å lese tekstene du skriver.
Rørende og ekte!
Så fantastisk skrevet, Jeg sitter med frysninger på ryggen!
Du kommer til å bli stor innen skriving!
Kjenner meg sånn igjen..
kjempebra skrevet! Det grep meg virkelig!
Du burde bli forfatter eller noe, og jeg skal være den første som kjøper boka di!
Vakkert skrevet, som alltid :)
Jeg blir helt satt ut av tekstene dine! Du har et stort talent, virkelig!:)
Jeg kommer til å kjøpe boken din når den kommer ut. Jeg sier ikke hvis, men når:)
Skulle ønske jeg var like flink.
Du har virkelig en grunn til å være stolt av deg selv, Annika.
Klem Sanne
Jeg beundrer ditt mot, Annika, og hvordan du så veldig godt bekriver det med de vakre og sterke ordene.
Livet er ei herlig dame, som jeg er så glad for at du begynner å bli kjent med. Hun har mye å tilby deg, og ikke minst; du har mye å tilby henne.
Håper du klarer å glede deg over dette vennskapet i lang lang tid.
Hilsen P
Du skriver utrolig bra Annika! Imponert her jeg!
DU er utrolig sterk og klarer den kampen du er inni. kampen mot et liv! Stå på videre!
<3
UTROLIG BRA SKREVET! Det må jeg virkelig si! Du har talent! En gave!
Føles ut som man virkelig er der når man leser historiene dine!
Elsker når du legger ut slike historier på bloggen din ;)
"Først tar du hånden min. Dretter vandrer vi steg for steg, ikke for mange av gangen. Løper vi, mister vi hverandre og ferden må starte forfra igjen. Etter hvert kommer du til å skimte deler av solstråler, og bare så du er forberedt på det: det kan gjøre vondt i øynene. Men… når du blir vant til varmen og lyset, kommer du til å forstå at det ikke er så ille."
Den likte jeg, veldig godt. Du skriver bra!
Kanskje treffer jeg også på livet en gang. Det virker litt fint, sånn, når du skriver.
Utrolig.
<3
Nydelig!
Utrolig bra!! Jeg får helt frysninger :o)
veldi bra skreve=)