For litt over et halvt år siden var det umulig for meg å være lengre våken enn til klokken 2130. Allerede på det tidspunket var jeg så sliten og trett, såpass at det var vanskelig å stå på beina. Det er annerledes nå: jeg er ikke trett når jeg bestemmer meg for å tusle til rommet mitt, etter kveldsmat, film og diverse her på huset - og det er så vidt jeg sovner, fordi det er så veldig mange ting som skal gjøres før jeg seiler til drømmeland.
På sett og vis er det fint å sitte i stua sammen med de to jentene jeg tilbringer dagene med; de to som er i leiligheten sammen med meg. Det er fint å lage smykker sammen med dem, se to filmer på rad og gjøre ingenting. Søvnen min er redusert, men det gjør ikke noe.

I går var vi på en Indisk restaurant sammen, noe jeg aldri har gjort før i hele mitt liv, så det var ganske så spennende. Til tross for at Mørkets fyrste bor sammen med meg; sover i senga mi og tar all tankekraft, energi og bruket opp all min tid, gikk det bra.
Kvelden ble brukt til ansiktsmasker, løsnegler, film og jente-ting.

Det er mange ting jeg kan takke Capio for - og en av disse greiene er menneskene jeg har blitt kjent med. Jeg velger å tro at jeg har fått vennskap som kanskje kan vare en god stund fremover.