lørdag
The war is not over
5/16/2009 10:40:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Fremtiden:
Jeg kan ikke huske nøyaktig hvor lang tid det er siden jeg avsluttet behandlingen på Capio; kan ikke helt huske hvilken dato jeg pakket sammen sakene mine – etter å ha fullført den siste uka mi der. Den siste noen sinne. Behandlerens ord den første dagen, den første dagen i den endelige semifinalen: "Jeg tror ikke vi trenger å søke om nye uker, eller hva tenker du?"
Jeg nikket og var enig; "Nei. Jeg trenger ikke det. Jeg er klar for å klare meg helt på egenhånd."
Likevel er jeg ganske sikker på at det er noen år siden; 365 dager x ettellerannet, siden jeg sa farvel og klemte personalet med tårer i øynene. Spankulerte ut døren med et minnealbum fullt av lykkeønskninger for fremtiden, ord full av håp, kjærlighet og en koffert med gode tanker; ikke minst overbevisninger om at tiden var inne. Det var tid for å si farvel, og vi var alle sammen klar over det. Jeg trengte dem ikke lengre.
Det er lenge siden, og nå, i dag, i det jeg går opp de seks trappetrinnene til poliklinikken jeg har tilbrakt noen dager det siste året, klar for nok et møte med et menneske som har fått innsikt i tankene og følelsene mine, vet jeg at forandringen er fullstendig. Ingen hull, ingen tomrom, ingen puslespillbiter som mangler. Alt er på plass.
Jeg sitter en stund på venterommet, skumleser igjennom dagens VG, før sekretæren bak skrivebordet løfter blikket og ser på meg. "Du skal bare gå til kontoret hennes," sier hun og smiler. Jeg nikker, reiser meg fra sofaen og tusler bortover gangen før jeg står framfor døren til det velkjente rommet og banker på. "Kom inn," roper hun fra innsiden og jeg gjør nettopp det. Stiger over dørterskelen, sier hei, legger til et smil, og dumper ned i den samme stolen som alltid.
"Hei, Annika, hvordan har du det i dag?" spør hun.
"Jeg har det bra," svarer jeg.
Vi snakker litt frem og tilbake; om ukene som har gått, om hva jeg har gjort, om hvordan jeg har hatt det og lignende – helt vanlige ting om livet og sånt. Sånn som man pleier å gjøre.
"Jeg har tenkt på en ting," sier hun.
"Å?"
"Hva tenker du om tilstanden din? Hvordan synes du at ting har utviklet seg?"
"Jeg…" jeg tar en pause, fukter leppene, før jeg fortsetter, "det er stille. Det er helt stille i hodet, det er ingen kalorier eller kalkulering eller mani. Ingen tvangspreg, ingen hviskende stemmer eller slemme ord. Det er rett og slett ingenting igjen. Noen ganger kommer det selvfølgelig noen tanker, men jeg er sikker på at det er fordi de har vært der så lenge, og jeg er klar over at det kommer til å være slik. Det er lenge siden det voldsomme behovet for å se mindre tall har forsvunnet – og jeg er ikke et tall. Jeg er et menneske, og tallet definerer ikke hvem jeg er." Hun nikker.
"Det er det jeg veldig enig i," hun smiler, nikker, smiler igjen og åpner et vindu på datamaskinen sin. Klikk. Klikk.
Jeg vet hva som kommer, jeg vet at de magiske ordene kommer til å fylle rommet hvert øyeblikk, ordene som jeg har ventet på i årevis.
"Jeg er nesten sikker på at du er så symptomfri som du kan bli. Jeg tror at du er frisk."
Ordene skremmer meg ikke; friheten synger i rommet, nynner den fineste melodien man kan tenke seg, og fyller hjertet mitt med en stolthet jeg aldri trodde jeg ville føle, en glede jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd ville komme til meg. Jeg er fri.
"Hører du det?" spør jeg, "Sangen. Friheten som synger."
Ja, hun kan høre det. "Du har all grunn til å være stolt. Jeg er stolt av deg."
Ord. Den endelige finalen er over – og jeg har vunnet. Jeg har skåret alle målene, og elefantstemmen er død.
*
Jeg vet at jeg alltid kommer til å huske den siste dagen på Capio, den siste dagen jeg er i behandling – men jeg kan ikke skrive et ekstakt tidspunkt, siden det er alt for vanskelig å tidsfeste når det kommer til å skje. Uansett, det er denne dagen jeg jobber for og denne dagen jeg håper kommer til å komme.
For øyeblikket kriger jeg. Jeg kjemper med sverd og pistoler hele dagen, og bruker omentrent all tid og energi på å holde fristelsen og fæle ord på avstand. Men jeg prøver, og det er det viktigste.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
9 kommentarer:
Fortsett å gled deg til den dagen, Annika :) Den dagen er overveldende, sterk, flott og fantastisk.. Og den dagen møter du; da håper jeg du husker disse ord; "Det er ikke skummelt allikevel"
Du har mye godt og fint i vente :)
Hilsen P.
Jeg har ikke annet og si med tårer i øynene :
Jeg er så ubeskrivelig stolt av deg!! <3 <3 <3
Heihei. Tenkte bare si ifra at jeg nettopp skrev en liten anbefaling av bloggen din på bloggen min, jeg :)
Hvis du skulle ha noe imot det, så må du bare si ifra, såklart.
Du fortjener det hvertfall så absolutt.
Wow.
Wow!
Fordi eg av ein eller anna grunn hoppa over ordet "fremtiden" då eg byrja å lese, og fordi det der var å levande skrive, tok eg meg sjølv i å byrje å lure på om alt eg har lese på bloggen din til no har vore frå ei fjern fortid - eit tilbakelagt kapittel av ditt liv - og at eg ikkje hadde fått det med meg.
Du vil kome dit, for det går ikkje an å skrive så sterkt og levande om noko - ha eit så klart og tydeleg mål med alle detaljar i ditt indre - utan at du allereie er der med heile deg i ønsket ditt, i tankane dine. Dei tankane som gjer det heile verdt det.
jeg er mektig stolt av deg annika!
Du inspirer meg!
*frysninger* jeg har ingen ord, men jeg fikk et stoort smil i ansiktet nå, annika :)
Jeg ble rørt til tårer...
Jeg ble rørt til tårer...