Jeg har lyst til å rømme, selv om jeg vet at det ikke fører til noe godt - for jeg må selv være med på flukten, og de vonde følelsene kommer ikke til å forsvinne av den grunn. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å bite det i seg, stå i det og vente på at det skal gå over. For første gang i mitt attenårige liv er jeg fullstendig klar over at det går over - selv om det ikke virker sånn i øyeblikket. Egentlig er det ikke sånn som det har vært før, der jeg tenker noe om at verden er et forferdelig sted å være - det er så mye fint og vakkert her, og jeg vil for all del ikke gå glipp av noe. Det er mer tomheten som er altoppslukende, kaos og usikkerhet. Men jeg takler det, det er jeg nesten overbevist om. Når man er klar over at ting er sånn som de er, tror jeg at det er lettere å akseptere tankene og følelsene man har. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det.

Av og på med klær, og av igjen. Det er vanskelig å føle seg komfortabel i noe som helst, så i dag skal jeg dra til byen for å kjøpe meg et telt. For øyeblikket virker det som det eneste fornuftige å gjøre.

Dessuten er jeg irritert for at jeg ikke kommer meg inn på Norwegians hjemmesider, noe som gjør sånn at jeg ikke får sjekket flybilletter til Fredag. For ja, det er igjen tid for å vende nesen mot Nord Norge.

Jeg kom til å tenke på noe jeg og behandleren min snakket om for en stund siden:
"Helvetes Anoreksi. Tenk at noe kan være så forferdelig, grusomt og fryktelig slitsomt. Jeg vil ha dritten bort og ut av livet mitt for alltid," sa jeg.
"Ja, jeg er enig. Det er en helvetes anoreksi," sa behandleren min.

Det tror jeg at vi alle som har slitt/sliter med det kan være enig i.
Og nå er det tid for samtale. Ha en flott dag!