mandag
Elefant - mandag.
5/11/2009 10:19:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Hun våknet klokken sju i dag også; med en lettere hodepine som var forårsaket av en litt for liten dose med oksygen, og med armene og føttene alle veier. Da hun rullet seg ut av madrassen, etter noen rader med amatørmessig hekling på et sjal i alle verdens farger, og stabbet seg opp i stua; kunne hun kjenne duften av en herremann hun har kjent i årevis ligge som en dis oppunder taket. En lukt som en gang for lenge siden virket som den skjønneste parfymen i hele verden; en sukkertøyaktig essens som pleide å gi henne en viss tilfredsstillelse i det hun løftet den tynne, lyserøde flasken opp og holdt den rett under nesa. En emballasje hun hadde fått av ham helt i begynnelsen, da han overbeviste henne om at de hørte sammen. Hun pleide å bære denne flasken med seg i veska, pakket den inn i slike plastposer som man får på flyplasser nå til dags – slik at hun kunne ta den med seg igjennom sikkerhetskontrollen, hun vasket håret i duften hver gang hun sto i dusjen, og da hun en gang i blant tok seg et bad i badekaret, pleide hun å helle noen dråper oppi badevannet.
Men det var før; det var før hun forsto at denne sukkeressensen, denne herligheten som ga henne en følelse av lykke og hva det nå enn måtte være, egentlig vare var en kamuflert gift; en gift som etset seg inn i henne, buktet og snodde seg rundt i kroppen for hver gang hun anvendte den. Selv om hun forsto, selv om hun skjønte, selv om hun var fullstendig klar over at det for lenge siden hadde vært tid for å legge den bort, klarte hun ikke. Det gikk rett og slett ikke an, for hun var fullstendig avhengig av rusen den ga henne. En rus så altoppslukende og tilsynelatende livsnødvendig, som til slutt gjorde henne til en narkoman, en misbruker, et vesen som bare lengtet etter mer og mer. Aldri nok, aldri bra nok, aldri godt nok. Aldri.
Så, i dag, kjente hun denne duften fylle rommet. Selv om hun hadde vært på rehabilitering mange ganger; i flere år et par ganger i uka og et par ganger på døgnbasis, og selv om denne siste gangen hun virkelig hadde kjempet for å kvitte seg med trangen og higet etter mer og mer – hadde hjulpet henne mange mil fremover, var det ikke til å unngå savnet etter den buktende rusen og den gnagende marken som rev og slet i magesekken. Ikke når den hadde vært en del av henne så lenge, og selv om hun ikke ønsket seg tilbake, var det heller ikke til å unngå at duften og ham, duftebæreren, stakk innom titt og ofte. Noen ganger var det bare duften alene, og andre ganger kom han selv i sin egen sorte radmagre skikkelse.
Sånn var det i dag. Han sto på kjøkkengulvet, eimen av giften hans var umulig å stenge ute, og hun visste at det ikke nyttet å rømme noen steder. Han ville komme etter, banke på soveromsdøren og hviske navnet hennes, etterfulgt av: "jeg vet at du er der". Så hun ble stående i døren, mens han smilte til henne.
"Savner du meg?" sa han, mykt, prøvende men likevel sterk og klar, med kraftfulle ord.
Hun løftet blikket, og så inn i de gyselige øynene, før hun åpnet munnen og sa ordene som nesten satt fast i halsen hennes: "Nei, egentlig ikke."
"Jeg vet at du gjør det. Jeg vet at du lengter etter lettheten, etter rusen, etter friheten, etter den verdenen vi to hadde sammen. Du og jeg. Du og jeg og ingen andre. Du savner nettene der vi leste 'den store bakeboka' fra perm til perm, tidene i butikkene der vi nistirret på alle menneskene som tok med seg en stratos eller en bolle, og lo av at vi ble fylt til randen av alle inntrykkene. Jo, jeg vet at du savner det."
"Hvilken frihet?" spurte hun.
Han ble sittende med matbordet sammen med henne, mens hun smurte en brødskive, tygde sakte og drakk melk. Glodde på gapet i fjeset hennes som åpnet og lukket seg for hver gang hun tok en ny bit, og sperret opp øynene da hun begynte på havregrøten. "Tenk at du orker å bruke tid på dette," sa han sarkastisk og kastet på hodet. "Tenk på alt det andre du kan bruke den til! Tiden, jente, tiden!" Hun svarte ikke, bare smurte syltetøyet utover, og så ut på regnværet. Våren var nok engang over for denne gang, og det var nesten sånn at hun kunne kjenne på seg at det ville falle litt snø i løpet av dagen. Hun fikk rett. "Du vet hva som skjer med deg, med alt dette på innsiden. Du vet at du ikke får plass til rusen?" prøvde han seg på, og trippet med fingrene. "Jeg kommer ikke til å gå min vei."
Hun trakk på skuldrene, lot som om hun ignorerte giften han spyttet ut av munnen, selv om hun var fullstendig klar over at dette vesenet hadde evner som sprengte alle normale grenser og kunne høre tankene hennes. Tygg, spis, svelg, rydd bort og kom deg bort fra bordet. Ikke la ham vinne, ikke la ham seire, han er ikke verdt det, ikke en dritt. Kom igjen. Snart ferdig.
Han dro ikke etter frokosten, ikke etter den siste smulen var spist og koppene var på plass i oppvaskmaskinen. Selv ikke da hun satte på yoga- dvd'en og tok på hodetelefoner for å stenge ham ute. Fokusering på pusteøvelser, strekk og tøy og bøy så ut til å more ham, der han satt, i den grønne stolen og betraktet henne med store øyne. Da hun var ferdig, hadde skrudd av filmen og var på vei mot dusjen, ropte han etter henne: "Hvorfor i alle dager piner du deg selv med den greia der?"
Hun skrek tilbake: "For å stenge sånne som deg ute!"
Inn i dusjen, ut av dusjen, og inn på kjøkkenet igjen, med vesenet i hælene. Halv tolv, ny tid, nytt fat, nytt innhold. Hun ble stående med døra til kjøleskapet på vidt gap, og nistirret inn i det, mens hodet kalkulerte og flimret som en datamaskin med virus, fullstendig ute av kontroll.
"Du trenger ikke å gjøre dette, det er absolutt ikke nødvendig" sa han, som igjen hadde slått seg ned på en stol. Hun sa ikke noe, bare dro fram den ene boksen etter den andre, slengte det på benken, fikset og ordnet og danderte. "Jaja, hvis du så absolutt må, kan du da i alle fall ta sånne grønne blader med ketchup på. Det var jo alltid en slager for noen måneder siden," han sukket, noe som kunne høres ut som om han holdt på å gå lei. Men hun visste bedre. Han gikk ikke lei. Han kom til å fortsette å mase og gnåle og plage henne, til han forsvant som støv eller gikk seirende til sengs med henne. For det var jo det han ville.
Pauseknapp, stopp, tenk. Hun snudde på beina, og forsvant ut kjøkkendøra. "Hvor skal du hen?" skrek han etter henne, delvis i triumf, fordi han trodde at seierens time var kommet. Klar over at hun var skjør og enkel å knekke i tusen biter, kjøre henne inn på det samme sporet som før uten store problemer. Det ville ikke være vanskelig, bare lirke og tirke litt her og der, og så var det gjort. "Hente posten," ropte hun tilbake," vil du være med?"
Han ville det. Kom sigende etter henne, en sort sky med sukkertøygift, og stoppet opp på trappa, der hun sto i ullsokker hun hadde fått av mormor. Hun bet tennene sammen, før hun løftet hånden og la den på skuldra hans. Noe som kunne være tilnærmet lik et kjærtegn. Deretter tok hun tak i skjortekragen, og løftet ham opp noen millimeter fra bakken, med armer med en styrke som ikke hadde vært der på årevis, bar ham utfor gelendret og slapp ham ned, utenfor trappen.
"Se til helvete å ha deg vekk," sa hun, før hun gikk inn og smelte igjen døren.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Du skriver så utrolig bra! Jeg er rett og slett målløs.
Denne teksten er utrolig bra! Du har virkelig et skrivetalent du :)
veldig bra skrevet:)
Blir like overraska hver gang du skriver. Om ikke du blir forfatter en dag, gir jeg opp :p
Stå på Annika, dette klarer du :D
fy faen... du er den beste.